Barnevest

NRK Lørdagsrevyen hadde i dag en sak om flytevest og regjeringens lovforslag om påbud om vest kun for barn. 

"Alle" barn bruker flytevest i båt. "Ingen barn" drukner fra båt. 

I regjeringens logikk betyr at man innfører et påbud for barn om å bruke flytevest slik at barn fortsetter å ikke drukne fra båt. I tillegg så begrunner regjeringen forslaget sitt med at de vil bidra til å skape gode holdninger. Gode holdninger er viktig - men hvilke holdning er det regjeringen sender ut? Flytevest er først og fremst noe for barn. 

Hvorfor velger regjeringen å gjøre dette? For å få med SV på laget. 

I all sin visdom så har SV funnet ut at retten til å drukne samt å unødvendig utsette redningsmannskaper for fare er det som skal løfte partiene på meningsmålingene. SV har stjålet flytevesten mens Høyre og FrP var ute på båttur. 

Situasjonen på Stortinget er slik: Miljøpartiet er eneste parti som er mot påbud. Jeg har forstått det slik at de ikke ønsker begrensninger på friluftslivet. (usikker på om det og gjelder det eksisterende påbudet om ha med flytrvest) SV vil ha påbud for alle i båten når det er barn i båten. Regjeringspartiene vil ha påbud for barn under 16 år. Så kan det sikkert hende at FrP og H er uenig med de såkalte regjeringspartiene i den saken. 

Sp, Ap, KrF og V ønsker etter det jeg forstår at det ikke bare skal være påbudt å ha med flytevest som i dag, men at den også må brukes. Det er med andre ord litt komplisert å få et klart inntrykk av hva som blir utfallet av saken på Stortinget. Det er svært jevnt. 

De skarpeste brukerene av Kvasir vil nok kunne finne ut at jeg også har vært mot påbud tidligere. Møter med argumenter har gjort inntrykk og fått meg til å skifte mening. 

Jeg har liten tro på at SV vil greie å argumentere seg gjennom våren med sitt standpunkt om flytevestpåbud kun når det er barn i båten. Det er et fullstendig ulogisk standpunkt. 

Etter mitt syn handler ikke saken om påbud eller ikke påbud av å ha flytevest. Påbudet er der allerede, spørsmålet er om vesten skal ligge i båten eller være på kroppen. Det er på mange måter et spørsmål om hvor man mener den gjør mest nytte for seg.

Solgt - til utlandet.

Alle partier på Stortinget er enige om at staten skal eie bedrifter. Og vi er også enige om hvor mye staten skal eie! 

Staten eier en del bedrifter i Norge og enorme mengder aksjer i hele verden. Selger vi aksjer for 1 milliard i for eksempel Telenor så får vi 1 milliard å kjøpe aksjer for i utlandet. Det er altså ikke slik at Høyre og FrP vil at staten skal eie mindre enn det Senterpartiet vil. Høyre og FrP vil bare ikke eie i norske selskaper. 

Derfor foreslår de å selge seg ned i norske selskaper - salgene skjer med stor sannsynlighet til utlandet. Pengene de får for salget bruker de til å kjøpe aksjer i utlandet. 

Når regjeringen mener det ikke er viktig med norsk eierskap til for eksempel Flytoget så spør de oss: Hvorfor er det viktig at staten eier Flytoget? 

Det er å snu saken på hode. Det er regjeringen som må svare på hvorfor det er viktigere at den norske staten øker sitt eierskap i China Eastern Airlines, Finnair, Aeroports de Paris og Sydney Airport enn at staten eier Flytoget. 

Det er dette folk i Norge forstår er bare tull fra regjeringen og det er derfor de rister på hode av regjeringens politikk. 

Innlegg om jordvern i Stortinget

Geir Pollestad (Sp) [11:45:44]: Jeg vil takke representanten Hjemdal for interpellasjonen. Hun nevnte innledningsvis enkelte grep som statsråden har tatt, som har skapt glede i landbruksnæringen. Det er for meg litt uklart hvilke grep det er snakk om. Det er iallfall ikke snakk om de grepene hun har tatt for jordvernet.

Tilgang til arealer for å produsere mat er en knapphet. Det er snakk om en ikke-fornybar ressurs. Det gjør at vi må være restriktive med å bygge ned matjord.

Vi er i ferd med å nå målene som ble satt av Bondevik II-regjeringen, og som er videreført i landbruksmeldingen. Dette har skjedd fordi den forrige regjeringen hadde en fast og restriktiv politikk på mange områder som berørte jordvernet. Mange innsigelser ble fremmet av jordvernhensyn, og en kommuniserte en tydelig forventning til kommunene om å være restriktive.

Senterpartiet mener vi må ha mål som går utover dette, og vi mener vi må sette oss et nytt mål, på 3 000 dekar. Hvordan kan en nå et slikt mål? Senterpartiet ønsker å grunnlovfeste jordvernet. Jordvern må prioriteres tyngre i planprosesser. Blant annet er det behov for å gi jorda et sterkere vern enn utmark. Innholdet i de statlige planretningslinjene er viktig, og vi må styre veksten bedre. Utbygging av vei og jernbane er ett virkemiddel – og et statlig ansvar – for å styre veksten.

Det har blitt framstilt fra talerstolen fra enkelte representanter i Fremskrittspartiet som om det nærmest ikke er rom for noen omdisponering. Selv Senterpartiet ser at noe er det behov for, og med 3 000 dekar vil det fortsatt være rom for dobbeltspor til Halden.

Det er først når en kommer i situasjoner der en må bygge ned matjord, at kompenserende tiltak kan gjennomføres. Flytting av matjord kan virke attraktivt, men er altså kun et alternativ når det ikke er mulig å bevare matjorda og arealet, og det er omstridt om dette er et relevant og mulig tiltak.

Regjeringen skriver i plattformen at jordvern må balanseres mot storsamfunnets behov. Da er det nokså spesielt når en opplever at et svensk møbelutsalg trumfer hensynet til framtidig matproduksjon. Det er også interessant å registrere at IKEA selv tar jordvernet mer alvorlig enn regjeringen. Men det er garantert at våre etterkommere vil være mer opptatt av areal til å dyrke sin egen mat på enn et varehus for salg av møbler. Jeg vil utfordre landbruksministeren til å gi noen eksempler på storsamfunnets behov som er mindre viktige enn jordvern, når en vet at hensynet til IKEA var et av storsamfunnets behov som gikk foran hensynet til matproduksjon.

Kristelig Folkepartis engasjement er prisverdig, men partiet bærer også et betydelig ansvar for den politikken som føres av regjeringen. Jeg håper at vi framover kan få samlet et bredt flertall på Stortinget som er villig til å sette hensynet til framtidige generasjoner foran de kortsiktige profitthensynene.

I forbindelse med de konkrete sakene som har vært omtalt, registrerte jeg en statsråd som sa at vedtaket var gjort med tungt hjerte. Samtidig ser vi at partifellene feirer vedtaket med champagne. Da er det viktig å presisere at landet styres av vedtak. Framtiden skapes av vedtak, ikke krokodilletårer.

Den store bløffen om FrP og 50%

Den største politiske bløffen denne høsten er historien om Fremskrittspartiets 16,3 %. 

Vi får ikke til mer i regjering fordi vi ikke fikk mer enn 16,3 % oppslutning i valget. De kuttet for eksempel 25 milliarder i bompenger i sitt alternative nysalderingsbudsjett i fjor. De foreslo 45 milliarder mer årlig til samferdsel i juni. Når Solvik-Olsen nå teller opp ser han at han har innført bompenger for 1,5 milliarder og så har han slettet bompenger for 800 millioner. Men pyttsann: Vi fikk ikke mer enn 16,3 %. Slik er det på mange områder. 

Hadde altså FrP fått 50 % av stemmene så ville de i følge seg selv levert alt av politikk som de lovet før valget både på samferdselfeltet og alle andre områder. Det er etter mitt syn høstens største politiske bløff. 

Siv Jensen sa dette i finansdebatten om oljepengebruken: "Jeg mener at det budsjettet som blir vedtatt av Stortinget i dag, er et budsjett som er godt tilpasset situasjonen i norsk økonomi." Når det gjelder pengebruken samlet sett ser FrP altså ingen grunn til å øke denne utover det som ble vedtatt.

I tillegg har alle de fantasifulle inndekningsforslagene FrP har brukt tidligere år blitt destruert. Hadde det vært hold i inndekningsforslagene ville selvsagt både H og alle andre parti i posisjon omfavnet de. For:

Hvem sier nei til mer effektiv drift av byråkratiet? 

Hvem sier nei til færre uføretrygdede og generelt friskere befolkning uten å kutte i ordninger? 

Hvem sier nei til mer skattepenger inn som følge av mer effektiv innkreving? 

Ingen, med unntak av fagligheten. Tiltakene fungerer kun som inndekning i populistiske partiers alternative statsbudsjetter. 

Så da skulle altså Solvik-Olsen ordnet 70 milliarder mer til samferdsel innenfor den vedtatte budsjettramme og med krav om realistisk budsjettering. Det hadde FrP ikke fått til. Og på tilnærmet alle politikkområder, med unntak av landbruk og verdens fattigste, har FrP lovet mer penger. Det går ikke sammen. 

Mitt beste tips er at både landet og FrP burde være glade for at FrP ikke fikk mer en 16,3 %. Nå kan partiet vise til noen hundre millioner ekstra til det ene og det andre. Når inndekningen skal begrunnes er det alltid noen andre å skylde på. Så blir det spennende og se hvor lenge statsministeren synes det er fint å ha med seg et parti som bare er 16,3 % ansvarlige for regjeringens politikk. 

Energi og miljø

Senterpartiets stortingsgruppe har bestemt at jeg skal være partiets mann i Energi- og miljøkomiteen på Stortinget. Det var høyt oppe på ønskelisten min og jeg ser frem til å jobbe med feltet. 

På begge områdene har de fleste partier fine formuleringer om hva man vil oppnå. Det blir alltid verre når politikken skal konkretiseres. "Vi må forurense mer for å få ned utslippene" er en dårlig leveregel. 

Det aller viktigste vil være å sikre at den store utbyggingen av fornybar energi fortsetter. Og jeg vil også jobbe med hvordan vi bruker strømmen vår til å gjøre samfunnet mer miljøvennlig. 

Olje- og gass vil være en viktig næring for både Rogaland og Norge i lang tid fremover. Jeg ble på et møte med stortingsbenken og oljenæringen i forrige periode presentert som "den eneste som ikke tilhører menigheten". Bakgrunnen var motstanden mot å åpne Lofoten og Vesterålen. Jeg registrerer nå at både Bent Høie og Solvik-Olsen sitter i en regjering som har "fredet" områdene. 

For Senterpartiet vil balansen mellom vern og bruk alltid være viktig. Vern er et virkemiddel - aldri et mål. I tillegg kommer det nok til å bli mye oppmerksomhet på rovdyr. 

Det blir spennende tider. Ser frem til å komme i gang. Og selvsagt vil jeg som Senterpartirepresentant for Rogaland jobbe med alle saker som er viktige for fylket. 

På an igjen.

Så var "sommerferien" slutt. Hverdagen og pendlerflyet til Oslo er tilbake. Det har vært en god "sommerferie" med en hektisk valgkamp, litt besøksvirksomhet, innflytting i nytt hus, ferieturer til Sjernarøyene, Kristiansand og Italia. Men først og fremst har det hele vært preget av det som skjedde 22. juli. Det har gitt rom for både refleksjon om både politikkens vesen og politiske saker.

Jeg har store ambisjoner både på egne og partiets vegne for det neste stortingsåret. Arbeidsmetoder skal endres og ny politikk skal meisles ut. Jeg skal også gjøre et forsøk på å bruke bloggen mer aktivt på å melde både politiske standpunktet, hva som skal skje og hva som har skjedd.

I neste uke blir det en tur til Oslo på tirsdag 27. september. Da er det møte i storfraksjonen i arbeids- og sosialkomiteen. Innholdet i neste års statsbudsjett som presenteres 6. oktober vil være et opplagt tema.

På fredag og lørdag er det møter i Stortinget. På fredag for å avslutte vårsesjonen og konstituerende møte på lørdag. På søndag er det nok en gang på tide å ta turen til Strasbourg og møte i Europarådet. Skal være der til og med torsdag, og disse dagene er Arne Bergsvåg inne som vararepresentant for meg på Stortinget. Han får da med seg både den høytidelige åpningen av stortinget på mandag 3. oktober og fremleggelse av statsbudsjettet 6. oktober. Ønsker Arne lykke til.

Komitereise til København og Haag.

Snart skal Stortinget behandle ny ordning for uføretrygd. Vi som tilhører regjeringspartiene har jobbet med dette en god stund allerede, men det vil nok også bli en del debatt om og jobb med saken når den kommer til stortinget.

For å være litt tidlig ute var stortingskomiteen på reise til Danmark og Holland for å se på ordningen de har der. I begge landene har de tatt grep for å gjøre det mer attraktivt å jobbe og for å spare penger. Jeg har veldig stor sans for den danske ordningen der man gir lønnstilskudd til arbeidsgivere for å ansatte mennesker som står langt unna arbeidslivet eller i fare for å falle ut av arbeidslivet. Den danske ordningen er langt fra perfekt, men tanken er god. Turen ga nyttig kunnskap.

Jeg er ikke redd for at tabloidpressen skal lage store overskrifter om turen vår. Programmet var så tett at det grenset til det meningsløse. Det var ikke noen pauser på hele turen og det var faglige innlegg under både middager og lunsjer. Jeg kjenner at hjernen min har grenser for hvor mye den kan ta inn. Jeg er sikker på at dersom vi hadde hatt halve programmet så ville vi lært dobbelt så mye. Men hva gjør man vel ikke for å slippe overskrifter som: "Stortingspolitikere bevilget seg en times shoppingpause med full lønn i ferieparadiset Haag"

Multitasking på tinget

Som stortingsrepresentant er det ofte travelt. Da er det viktig å kunne gjøre flere ting på en gang.

Her blir Aftenposten lest høyt, Olemic Thommessens innlegg fra stortingssalen følges på skjermen. I tillegg til å tenke så nytter også representanten muligheten til å slappe av.

Opposisjonen maler svart.

Stortinget hadde i går debatt om tiltaksplasser for å få folk med nedsatt arbeidsevne tilbake i jobb. Regjeringspartiene har for 2011 lagt opp til at det skal være 52 900 plasser. KrF har foreslått 1000 ekstra plasser. Men i debatten kunne man nærmest få inntrykk av at KrF og resten av opposisjonen ville gi alle som ønsket det tilbud om en tiltaksplass. Kjell Ingolf Ropstad sa følgende:

"Jeg fortalte også om en dame på 54 år, som bor i Lillesand, og som ikke var like heldig. Hun hadde stått på. Hun var pliktoppfyllende, og hun prøvde å komme seg tilbake i arbeid på tross av den sviktende helsen. Hun drømte om å kunne jobbe til pensjonsalder, altså kanskje jobbe 13 år til, men da trengte hun en tilrettelagt jobb. Dessverre var tiltakskassen tom, og bedriften fikk ikke det lønnstilskuddet den trengte for å ansette henne. Hun har i dag endt opp som passiv trygdemottaker. Dette er to av 220 000 mennesker."

Jeg utfordret Ropstad på dette:

"Jeg vil utfordre representanten Ropstad på følgende spørsmål – han snakket om en dame på 54 år fra Lillesand: Vil representanten Ropstad fra Stortingets talerstol gi denne damen en garanti for at hun med Kristelig Folkepartis alternative budsjett ville hatt en tiltaksplass? Det mener jeg er et betimelig spørsmål å stille, og jeg forventer å få svar."

Jeg fikk svar, men ingen garanti til kvinnen fra Lillesand:

"Når Pollestad også utfordrer Kristelig Folkepartis alternative budsjett, vil jeg understreke at det som er min hovedbekymring, er hva som skjer i revidert. For ja, Kristelig Folkepartis budsjett viser en retning, og jeg er glad for at vi valgte å prioritere det høyere. Jeg skulle gjerne prioritert det enda høyere, som jeg også antydet i starten av mitt innlegg nå, men hovedpoenget er at vi nå er i en situasjon der snittet er på over 60 000, det er 62 000 som var på tiltak i mars – hva vil skje til høsten? Beklager at det blir mye tall, men nivået er viktig, for det er også noe med hvor lenge man må vente, hvor tidlig en klarer å få innsatsen, og hvor mange mennesker som får den hjelpen de trenger."


Statsråden oppsummerte det hele i sitt sluttinnlegg:

"Jeg har lyst til å kommentere det som ble sagt fra Senterpartiet. Representanten Ropstad kan ikke garantere denne damen, selvfølgelig, det ville vært veldig dumt å gjøre."

Dette er typisk for opposisjonen. De bruker de store ordene. De lover gull og grønne skoger. Realiteten er at når opposisjonen må forholde seg til at noe koster penger og det må prioriteres mellom gode formål, så viser de flotte formuleringene seg å bare være det de er. Ord.

Innlegg i Stortinget om arbeidstilsynet

Innlegg holdt i Stortinget 27. april 2011:

Det er et svært viktig tema som representanten Røe Isaksen her tar opp. Et anstendig arbeidsliv med ordnede forhold for de ansatte er et av de viktigste prosjekter for den rød-grønne regjeringen, og det er samtidig et av de politikkområdene som klarest skiller regjeringspartiene fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Et arbeidsmarked i endring, med bl.a. økt bruk av vikarbyråer og økt bruk av utenlandsk arbeidskraft, stiller strenge krav til den jobben som Arbeidstilsynet skal utføre. Det stiller også krav til at Stortinget bevilger nok penger til Arbeidstilsynet. Det har regjeringspartiene også gjort gjennom stadig økte bevilgninger. Men et godt tilsyn er ikke nok for å skape et godt arbeidsliv. Et velfungerende arbeidsliv som samtidig gir trygghet for den enkelte arbeidstaker, trenger en sterk regulering. Derfor stemmer vi imot når Høyre foreslår å liberalisere arbeidsmarkedet. Derfor kommer vi med tiltak for å bedre arbeidsmarkedet, f.eks. gjennom arbeidet mot sosial dumping.

Jeg vil berømme statsråden for svaret på interpellasjonen. Det var et svært godt og ikke minst et seriøst svar. For meg er det faktisk ikke et problem at statsråden «faktabaserte» innlegget. Faktabasert er for meg ikke noe skjellsord. Jeg forstår at det i opposisjonens tabloide verden tar seg best ut med kontrollører fra Arbeidstilsynet som lurer bak buskene eller sniker seg rundt i byens restauranter etter stengetid på jakt etter lovbrudd. Men jeg tror i det lange løp er vi best tjent med et arbeidstilsyn som jobber systematisk, og som i all hovedsak baserer seg på varslede tilsyn og revisjoner. Ikke varslede tilsyn skal være et supplement til dette.

Det er sjelden bare én råtten frukt i en fruktskål. Derfor er det viktig at offentlige organer som driver kontrollvirksomhet, samarbeider godt. På en restaurant der vaskehjelpen jobber ulovlig lenge for svært lav lønn, er det sannsynlig at regelverket for behandling av mat eller brannforskrifter heller ikke blir fulgt. Samordnede tilsyn er et gode og kan føre til at verstingene i ulike bransjer blir tatt skikkelig. Senterpartiet ønsker å styrke bruken av denne samordningen av forskjellige tilsyn.

Representanten Røe Isaksen var i sitt innlegg inne på spennvidden i Arbeidstilsynets oppgaver, og han problematiserte dette. Det finner jeg noe underlig, all den tid Høyre under budsjettdebatten valgte ikke å støtte en merknad der flertallet gikk mot Fremskrittspartiets forslag om å slå sammen Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynet. Det er ganske stor forskjell – og stor spennvidde – på å bekjempe store ulykker offshore og å hindre at folk faller ned fra et hustak. En slik vingling i argumentasjonen er forvirrende.

Vi må fokusere på hva som kan gjøres av forbedringer. Jeg mener derfor det er positivt at statsråden varsler at hun vil komme tilbake med ulike måter å styrke Arbeidstilsynets sanksjoner på i den kommende stortingsmeldingen om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerhet. Jeg er også glad for at statsråden signaliserer at hun følger med på om tilsynet er godt nok satt opp ressursmessig.

Regelverket på arbeidsmiljøområdet er ingen teoretisk øvelse. Det skal treffe et svært mangfoldig arbeidsliv, med ulike arbeidsoppgaver og ikke minst ulik størrelse på virksomhetene. Det er derfor avgjørende viktig at vi hele tiden fokuserer på et regelverk som er enklest mulig og ikke minst treffsikkert med tanke på hva som er viktig for å sikre et godt arbeidsmiljø.

Det har vært stor enighet blant de representantene som til nå har hatt ordet i debatten, om viktigheten av et robust arbeidstilsyn, men enda viktigere for å sikre et anstendig arbeidsliv er det å holde Fremskrittspartiet og Høyre og deres liberaliseringsiver unna regjeringskontorene. Det vet norske arbeidstakere.

Innlegg om datalagringsdirektivet

Her er de innlegg jeg holdt i Stortinget da EUs datalagringsdirektiv ble behandlet i Stortinget: (Det kan se ut som om svarene på replikkene ikke stemmer helt med replikken. Det er ikke en feil, men bare det at de ikke svarte på det de ble utfordret på:

Replikk til Ingjerd Schou (H)
Geir Pollestad (Sp) [12:21:33]: Avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet varsler kostbare krav om krypteringsløsninger og lukket lagring i Norge. Men teleselskapene står fritt til å velge billigere og langt mindre trygge lagringsløsninger i andre EØS-land.

Mitt spørsmål er: Ser representanten at dette kan undergrave målet om trygg lagring – og da tenker jeg utover det som står i avtalen om et varsel om lagringssted til forbrukerne?

Ingjerd Schou (H) [12:22:10]: Det er alltid grunn til å følge med på hvor data lagres. Det ligger også i avtalen og i den innramming av datasikkerhet som ligger til grunn for avtalen, nemlig at du og jeg som abonnenter også skal vite hvor dataene våre lagres. De skal undergis strenge krav, og de skal også følges opp av Datatilsynet – hvordan de lagres, hvem skal ha tilgang, og en rekke ting som ligger inne i avtalen.

Det som er mer overraskende, er at Senterpartiet, som lenge har flagget at de ville komme med en nasjonal lovgivning på dette området – som vi ikke har sett mye til – er mest opptatt av kostnadene, og mindre opptatt av det som virkelig handler om virkemidler for politi- og justismyndighetene, og i tillegg en betydelig styrking av personvernet. Personvern vil koste, men personvern skal også være trygt i form av at dataene lagres på en sikker og forsvarlig måte, og etterfølges på en slik måte både nasjonalt og internasjonalt.

Replikk til Svein Roald Hansen (Ap)
Geir Pollestad (Sp) [14:23:27]: Jeg vil følge opp forrige replikant ved å utfordre på spørsmålet: På hvilke måter bidrar EUs datalagringsdirektiv til å harmonisere sikkerhetskravet til lagring? Det kunne virke som om representanten antydet at det lå slike krav i direktivet, og det vil jeg gjerne høre mer om.

Svein Roald Hansen (A) [14:23:57]: Det er riktig at landene har stor frihet til å bestemme lagringstiden innenfor de rammene som er lagt – 6–24 måneder – og også til bestemme tilgangen til dataene ut fra intensjonen i direktivet, nemlig at de skal brukes til å etterforske alvorlige forbrytelser, og ikke hverdagskriminalitet, som f.eks. tyveri av mobiltelefoner.

Jeg er helt sikker på at personvernhensynet har stått sterkt i debatten i alle land. Det er ulike syn på og uro rundt dette direktivet i alle land, noe som har gitt grunnlag for debatt. Det blir også fulgt opp, gjennom skjerpede krav til og sikkerhet rundt lagring.

Replikk til Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap):
Geir Pollestad (Sp)[15:22:54]: Det skjer fra tid til annen at Stortinget har det travelt når man behandler saker. Det kan f.eks. være at man i desember skal behandler pensjonssaker som skal tre i kraft 1. januar. Man kan ha samferdselssaker der det er en kontrakt som skal signeres innen en gitt dato. I forrige periode hadde vi heimfallssaken, der det var en provisorisk anordning som sto i fare for å løpe ut, og Stortinget var samlet i september for å behandle dette for at opposisjonen skulle få den tiden som man trengte.

Når det gjelder datalagringsdirektivet, står det jo i avtalen at det skal tre i kraft senest 1. april 2012. For å få på plass politiregisterloven samtidig, snakker vi tidligst om sen høst. Da står man igjen med hensynet til Høyres landsmøte som den eneste grunnen til at vi behandler saken i dag. Utenriksministeren er opptatt av en opplyst debatt. Mener utenriksministeren at debatten ville ha blitt mer opplyst hvis vi hadde visst utfallet av EUs evaluering før vi debatterte saken i Stortinget?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [15:23:59]: Jeg ønsker ikke å kommentere hvilken timeplan Stortinget her har brukt for å komme til enighet. Hvis det er en sak som har vært grundig debattert i lang tid, så er det denne. Vi er allerede langt, langt på overtid i forhold til når vi skulle ha gjennomført dette direktivet.

Jeg mener igjen at diskusjonen om EUs evaluering foregår på basis av at den evalueringen vil endre hele forutsetningen for direktivet. Vi har ikke informasjon som skulle tilsi det. Det kommer til å være en evaluering som går på hvordan direktivet har virket, og komme med en del forslag. Gjennomføringen av evalueringens anbefalinger kan ligge ennå både ett og to år fram i tid, så det er alltid både i EU og i norsk kontekst mulighet for å peke på noe som kunne ha gitt mer informasjon neste måned, neste år, i en sak. Derfor mener jeg at vi i dag har et godt grunnlag for å vedta en god innstilling, og så er vi i større inngrep til å ta del i den debatten, faglig og politisk, som kommer til å følge dette området i mange, mange år framover.

Replikk til Fornyingsminister Rigmor Aasrud (Ap)
Geir Pollestad (Sp) [17:38:16]: Det har i debatten vært mye fokus på politiets bruk av trafikkdata, men trafikkdata og abonnementsdata er jo en aktuell sak i sivile rettssaker. En aktuell sak som har vært oppe, var Lyse, som ble pålagt å utlevere eieren av en IP-adresse – eller i hvert fall navnet på eieren – til Advokatfirmaet Simonsen i den såkalte Max Manus-saken.

Mitt spørsmål er hvorvidt avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre nå gjør at teleselskaper ikke lenger trenger å levere ut informasjon om sine kunder når f.eks. et advokatfirma driver etterforskning på bakgrunn av en klient, slik situasjonen var i Max Manus-saken. Skal en tolke signaler som er gitt i debatten så langt, skal denne informasjonen kun utleveres til politiet, og jeg ber om en bekreftelse på at så er tilfellet.

Statsråd Rigmor Aasrud [17:39:16]: Det er et spørsmål som jeg ikke kan svare direkte på. Det tror jeg er et spørsmål som justisministeren har større oversikt over konsekvensene av.

Men slik jeg forstår det, vil det ikke være noen direkte endringer i den situasjonen vi har per i dag. Det som skjedde i den konkrete saken, vil fortsatt være rettstilstanden etter at vi har implementert datalagringsdirektivet i norsk rett. Så vidt jeg forstår, skulle det ikke være noen endringer i det konkrete forholdet som knytter seg til implementeringen av datalagringsdirektivet.

Innlegg 1:
Geir Pollestad (Sp) [18:07:27]: Jeg vil som andre sitere Benjamin Franklin:

«Den som er villig til å ofre sin frihet for en stund i trygghet, fortjener hverken frihet eller trygghet.»

Det er dessverre denne fristelsen flertallet har falt for. Arbeiderpartiet og Høyre har tatt en bit av folks frihet fordi de tror det vil skape trygghet.

En stat bør ha tillit som utgangspunkt for politikken. I denne saken viser flertallet mistillit til det norske folk. Sannsynligvis har vi ikke sett slutten på mistilliten. Representanten Arve Kambe, som lenge var Høyres talsperson i datalagringssaken, er sitert som følger i Nationen 5. mai 2010:

«Det som er min største kritikk av direktivet er at det ikke går langt nok. Det er for enkelt å komme seg unna ved å bruke Skype, Facebook og andre åpne nettverk, og disse hullene er så åpenbare at de må tettes.»

Jeg blir oppgitt over at Høyre til de grader lar seg opprøre over tanken på at enkeltmennesker skal ha mulighet til å kommunisere uten at staten loggfører det. Nye Høyre har glemt sin ideologi.

Retten til privatliv og personvern er en grunnleggende menneskerettighet. Det blir med andre ord meningsløst å snakke om at flertallet av folket er for direktivet, slik noen av tilhengerne har gjort i debatten. Senterpartiet har en prinsipiell tilnærming til direktivet, og vårt standpunkt påvirkes ikke av meningsmålinger.

Det er sagt om oss i Senterpartiet at vi er gode forhandlere. Men etter å ha sett avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre, må jeg si at Arbeiderpartiet også har lært et og annet. Høyre skryter av at de har fått gjennomslag på en rekke områder, men i sum er det småtteri, for sannheten er at Stortinget i dag kommer til å vedta norgeshistoriens største overvåkningstiltak.

Jeg var i 2009 i en radiodebatt med Høyre-leder Erna Solberg. Saken gjaldt automatisk trafikkovervåkning og lagring av biler som passerte, i to til tre minutter, et tiltak som skulle redde liv i trafikken. Solberg avviste dette kontant av hensyn til personvernet. Jeg husker jeg ble imponert over at det var mulig å være så prinsippfast, sette personvern foran et tiltak for å bekjempe skadde og drepte i trafikken. Ja, jeg var nærmest imponert – men det var den gangen. I dag ser vi at prinsipper står for fall.

Men Senterpartiet vil fortsette å kjempe for enkeltindividet og mot overvåkningssamfunnet, og vi vil fortsette å kjempe for folks rett til grunnleggende frihet.

Innlegg 2:
Geir Pollestad (Sp) [20:11:50]: Først til spørsmålet om datalagring er overvåking. For meg er det ingen tvil om at datalagringsdirektivet fortjener merkelappen overvåking. Jeg registrerer at flertallet i sin nytale fortolker kravet slik at dataene må brukes før det kvalifiserer til begrepet overvåking. Når f.eks. en butikk setter opp et kamera, setter de opp et skilt om at butikken er kameraovervåket. Det er alle enige om. Det er altså ikke noe krav om at denne videotapen som blir tatt opp, skal brukes av butikkinnehaveren eller politiet før en kaller det overvåking. Så dette er kun nytale.

Flere har etterlyst vårt nasjonale alternativ. Til det må jeg si at Senterpartiet sammen med personvernalliansen har spilt inn vårt forslag til nasjonalt regelverk til Høyre. Jeg opplevde at vi aldri ble tatt særlig på alvor.

Vårt alternativ bygger på dagens lagring, som ikke vil forsvinne, selv om PST-sjefen med høy stemme under høringen påsto at dette ville skje. Teleselskapene sier noe annet. Samferdselsministeren bekrefter noe annet.

Vi varslet at vi var villige til å se på regelverket rundt IP-adresser, enten med utsatt sletteplikt eller lagringsplikt.

Vi har vært positive til krav om domstolskontroll, og vi har vært positive til strengere rammer rundt lagringen.

For Senterpartiets del ville det også vært aktuelt å pålegge lagring i Norge, for å sørge for at Datatilsynet hadde tilsynskompetanse. Det ville vi hatt mulighet til om vi sa nei til direktivet. I dag har Datatilsynet ingen kompetanse til dette dersom et teleselskap velger å lagre i et annet EØS-land.

For oss i Senterpartiet er dette en dypt alvorlig sak. Den handler om forholdet mellom individ og borger. Senterpartiet står opp for individet.

Debatten i dag har handlet om personvern og kriminalitetsbekjempelse. Men når utfallet blir som det blir, så skyldes det en grenseløs lojalitet for alt som kommer fra EU. Jeg er helt sikker på at hvis innholdet i datalagringsdirektivet hadde kommet fra den rød-grønne regjeringen, kan jeg nærmest garantere at Høyre ville stått samlet mot forslaget og brukt sterkere ord enn det vi har hørt her i dag.

uforståelig hastverk

Datalagringsdirektivet skulle etter fristen ha vært implementert i norsk rett i 2007. Det har ikke skjedd og knapt noen har bekymret seg for det. Men etter at regjeringen avgjorde saken så er det brennhast.

Høyre og Ap vil avgjøre saken 4. april til tross for at EU-kommisjonen har varslet at de vil være ferdig med sin revisjon av direktivet i løpet av april.  Hvorfor kan man ikke vente litt med behandlingen? Da vet man i det minste hvordan direktivet vil se ut noen år fremover. Nå vet man bare hvordan direktivet vil se ut noen dager fremover.

Jeg tror ikke EU vil presse veldig på i saken før Tyskland har tatt inn direktivet, og det vil ikke skje med det aller første.

I tillegg vil Høyre ikke iverksette direktivet før politiregisterloven trer i kraft. Og det kommer ikke til å skje i vår. Hvorfor er det da så viktig å hastebehandle direktivet i Stortinget?

Sjølvsagt fordi Erna vil ha saken avgjort før partiets landsmøte. Hun frykter at hun må ta hensyn til den partiprosessen hun selv satte i gang på Høyres forrige landsmøte.

Men om svenskene nå velger å utsette saken - så tror jeg det blir umulig for Ap og H å presse gjennom saken tidlig i april.

Innlegg i Stortinget.

I dag har arbeids- og sosialkomiteen 4 saker til behandling i stortinget. Det er viktige spørsmål som skal debatteres.

1. Fjerning av aldersgrensen på 26år for dekning av hjelpemidler til trening og aktivisering for funksjonshemmede.

2. Arbeidsforholdene i renholdsbransjen.

3. Nedskjæring i antall statlige ansatte ved NAV sine kontor.

4. Arbeidsledighet for unge mellom 18 og 24 år.

Ser frem til gode og interessante debatter - og håper vi får gode debatter om sakenes innhold og ikke bare retorisk krig mellom opposisjonen og posisjonen.

Husbygging og politikk

Denne uken blir en vanlig hektisk og god uke. Det må bli tid til både husbygging og politikk.

Mandag 07. mars:
Rogalandsbenken har møter i Stavanger. Vi starter dagen med å ha frokostmøte med biskopen. Det seg jeg veldig frem til. Videre er det møter med Lyse, Bondelaget, Braut biotech, støttegruppen Deep Sea Driller og Rogaland fylkeskommune. Jeg synes disse dagene som benken har samlet er meningsfulle og gir svært nyttige innspill i til det politiske arbeidet.

Tirsdag 08. mars:
Skal til Dalane på formiddagen. Hva som skal skje der får jeg komme tilbake til. Så er det flisejakt på ettermiddagen og telefonmøte med Rogaland Senterparti på kvelden. Og denne dagen skal Høyre bestemme hva de gjør i datalagringsaken.

Onsdag 09. mars
Møte i Stortinget. Storfraksjonsmøte, møte med hørselshemmedes landsforbund og gruppemøte i Senterpartiet. Håper det blir tid til å melde inn noen budskap til den nye olje- og energiministeren. Får besøk av noen ungdommer fra "mot til å meina prosjektet" og skal vise disse rundt på Stortinget.

Torsdag 10. mars:
Møte i Stortinget. Min komite har mange saker som skal behandles i salen denne dagen. Så det blir nok minst tre innlegg. Ganske lenge siden jeg har holdt innlegg i stortinget nå, så det blir bra.

Fredag 11. mars:
Møte i Stortinget. Komiteen skal på besøk til Stami. Jeg skal delta på en konferanse om ungdom og demokrati arrangert av "Mot til å meina".

Så er det hjem til Bryne - og spennende å se hva som har skjedd i huset siden sist.  

Endeleg - dei venta på meg!

Eg pendlar mellom Bryne og Oslo. Det vert fort eit par turar kvar veke. Bil til Sola, fly til Gardermoen og flytog til Oslo S. Det tek kring 2,5 time kvar veg frå trappa heime til kontorstolen på Stortinget. Rekorden min er på 1 time og 57 minutt. Den rekorden er nærast uslåeleg. (Så kan dykk sikkert sei at eg burde ta toget, men då hadde eg ikkje kome fram før eg måtte reise heim igjen) 

Eg er særs godt nøgd med flytilbodet mellom dei to byane, og ikkje minst er eg nøgd med trafikkavviklinga på dei to flyplassane anten det er sommar eller vinter. Dei som hevdar det ofte er forseinkingar kan ikkje ha reist mykje med fly. Min gamle sjef, Åslaug Haga, snakka ofte om at Noreg skulle ha Europas råaste infrastruktur. Innan luftfart trur eg ikkje det er lagt frå sanninga.

Men det er ein ting eg saknar; og det er når ein kjem til trappene ned til ankomsthallen på Stavanger Lufthavn. Då ser ein alltid ein del folk og kikker oppover trappa. Dei speidar etter ein ektefelle, ven eller slektning som kjem med flyet. Eg tenker ofte at me pendlarer er ei gløymd gruppe i trappa på flyplassen. Kvifor er det ingen som ventar på oss? 

Men sånn var det ikkje i dag. For i dag hadde Lene, Ulrikke og Georg teke turen inn til Sola for å speide etter far i trappa. Skikkeleg kjekt var det å sjå dei stå der - og heilt uventa. For ei flott overrasking ein fredag ettermiddag. 

Ulrikke og Georg ville køyre med far heim. Det fekk dei sjølvsagt lov til. Og som vanleg slo eg på P2 for å høyre Dagsnytt atten. Det fall ikkje i god jord i baksetet. Og Lotta frå Bråkmakergata er kjekt å høyre på det og.   

Et minnerikt år

Det har ikke vært kjedelig i frontlinjen til Senterpartiet i 2010. I Senterpartiet er vi veldig glade i å snakke om at vi har satte tydelige fotavtrykk på politiske saker. Noen vil nok med tyngde kunne påstå at det først og fremst er salater som har vært utsatt for vårt fotavtrykk i 2010.

Ulempen for partiet er at stort og smått får samme omtale i pressen. Zenkurs, armbånd, monstermaster og partistøtte. Noe er tøv (Zen). Noe er tøvalvorlig (armbånd). Noe er alvorlig (partistøtte). Noe er politikk (kraftlinjer).

Men det er viktig for meg å si at grunnen til at jeg bruker tid og krefter på politikk er faktisk for å bidra til politiske resultater. Og jeg tror også det er resultatene som er viktige for folk. I så måte har 2010 vært et godt år.

Jeg er helt enig med statsministeren når han trekker frem betydningen av at folk har jobb, verdiskapingen er høy og renten er lav. Dette er viktigere enn opposisjonens hopp og sprett utspill og innspill preget at det til enhver tid gjeldende avisforsider. (som f.eks. gjør at man kan si nei til kraftlinjer og ja til lik kraftpris uten at noen synes det er rart. Det var jo i går vi diskuterte disse mastene. I dag diskuterer vi pris)

Skal jeg trekke frem noen saker som jeg holder høyt: Fortsatt vekst i kommuneøkonomien, riktig retning i landbrukspolitikken, mye bra for fornybar energi (grønne sertifikater og penger til statkraft), forenklingsarbeid for næringsliv (kutt i landbruksforvaltningen, fjerne revisjonsplikten for små aksjeselskaper) og noen lokale kransekaker har det også blitt i 2010.

Mange i vårt land er dessverre forpestet av en sutrementalitet - men nå er det jul. Og da bør vi ta inn over oss at de fleste av oss har det svært bra. Det er nok av mennesker i verden som ikke har det bra.

Takk for at du fulgte bloggen min i 2010. Jeg ønsker deg en god jul med denne gaven (trenger ikke oppgis):  

Det lyser i stille grender

Det lyser i stille grender

av tindrande ljos i kveld,

og tusende barnehender

mot himmelen ljosa held.

Og glade med song dei helsar

sin broder i himmelhall,

som kom og vart heimsens Frelsar 

som barn i ein vesal stall.

Der låg han med høy til pute 

og gret på si ringe seng,

men englane song der ute

på Betlehems aude eng.

Der song dei for fyrste gongen

ved natt over Davids by

den evige himmelsongen, 

som alltid er ung og ny.

Tekst: Jakob Sande 1931

Melodi: Lars Søraas d.y. 1948

Stolt av Senterpartiet

I dag er jeg stolt over Senterpartiet - og våre statsråder som tar dissens i saken om å innføre EUs datalagringsdirektiv. Arbeiderpartiet på sin side tråkker over en grense - og setter hensynet til systemet og makthaverne foran borgerne. Det er trist. Men selv om jeg vet at mange i Arbeiderpartiet bøyer nakken i dag - så føler jeg ikke med dld-motstanderne i Ap. Dere har ikke våget å kjempe kampen!

I dag deles Nobel fredspris ut. Kinesiske myndigheter forsøker etter beste evne å sensurere nyheter om denne prisutdelingen. Kina gjør dette fordi de mener sensur er et viktig virkemiddel for å holde orden og ro i samfunnet... Dette er den samme begrunnelsen som dld-tilhengerne bruker.

Jeg føler meg trygg på at stortinget kommer til å sette foten ned for datalagringsdirektivet. Og jo mer vi får kunnskap jo bedre blir vår argumentasjon. Og jo høyere må Arbeiderpartiets talspersoner rope. Det er ikke sikkert at skrikende sosialdemokrater er det som skal til for å få Høyre til å gå inn for overvåkingen.  

Nav ser deg - lovlig.

Media meldte i går at NAV hadde sikret seg hjemmel til å få utlevert trafikkdata (informasjon om vår elektroniske kommunikasjon). Og at NAVs adgang til dette er videre enn politiets adgang. Jeg ble klar over denne saken sendt i går kveld.

Jeg er svært opptatt av folks rett til privatliv og behovet for et sterkt personvern. Jeg må finne ut av dette tenkte jeg. Og ble liggende på sengen med mobilen for finne ut mer om saken på nett. Til min overrakselse fant jeg ut at endringen var gjort som følge av prp. 54 L. Den kjente jeg jo godt - for jeg var saksordfører for den saken i komiteen. Men kunne ikke huske at denne konkrete problemstillingen fra saken. Prp. 54 L var jo gladsaken  om at 69åringene skulle kunne tjene hva de ville uten å få kutt i pensjonen. Og en sak om at kvalifiseringsprogrammet også skulle tilbys i kommuner som ikke hadde etablert NAV-kontor. Og så var det noen "feil" i folketrygdloven som ble rettet opp. Det var her styggen lå gjemt.

Ugh - for en dårlig følelse. Så halv fire i natt var jeg oppe å leste prp. 54 L, og nå har jeg lest den på ny. Jeg er nå litt roligere - for det må ha vært en grunn til at ingen reagerte da saken ble behandlet. Her er teksten i prp. 54 L: (og dette er alt som står)

6 Arbeids- og velferdsetatens innhenting av opplysninger - forholdet til vitneplikten mv i tvisteloven

Folketrygdloven §§ 21-4 og 21-4 a første ledd gir hovedreglene om innhenting av opplysninger i forbindelse med behandlingen av en trygdesak, inkludert kontroll. Etter forslag i Ot.prp. nr. 76 (2007-2008) Om lov om endringar i folketrygdlova og i enkelte andre lover (tilbakekrevjing etter feilutbetalingar, tiltak mot trygdemisbruk, renter og erstatning i trygdesaker) er det i den nye § 21-4 c i folketrygdloven gitt regler om framgangsmåten mv. ved innhenting av opplysninger. Blant annet er det i § 21-4 c femte ledd er det tatt inn en bestemmelse om at reglene i tvisteloven om «begrensninger i plikten til å avgi forklaring mv.» gjelder tilsvarende ved anvendelsen av bestemmelsene i § 21-4 og § 21-4 a første ledd. Sistnevnte bestemmelse åpner adgang til på visse vilkår å kreve opplysninger fra enhver som kan bidra til sakens opplysning.

Næringslivets Hovedorganisasjon mente i brev 15. oktober 2007 at familiemedlemmer mv. ikke burde ha plikt til å gi opplysninger utover den generelle vitneplikten. I proposisjonen sluttet departementet seg til dette. Tvisteloven kapittel 22 inneholder en rekke regler om bevisforbud og bevisfritak, og henvisningen i folketrygdloven § 21-4 c blir derfor noe upresis. Departementet foreslår derfor at begrensningene i plikten til å gi opplysninger i tråd med intensjonene skal gjelde tviste loven § 22-8 om bevisfritak for nærstående for opplysninger meddelt av parten og samme lov § 22-9 om bevisfritak for belastende personopplysninger, dvs. bevis som vil utsette parten eller vitnet eller nærmere angitte nærstående for straff eller vesentlig tap av sosialt omdømme. Det vises til lovforslaget.

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.

Jeg mener dette på en god måte illustrerer et av mine hovedpoeng i innlegg som jeg holdt i stortinget på torsdag om datalagringsdirektivet: "Veien til DDR-staten er brolagt med gode hensikter". 

Jeg tror ikke at verken regjering eller politisk ledelse i departementet har vært klar over betydningen av endringen. Men det illustrerer bare at i jakten på å nå sine samfunnsmål - så ser ikke byråkratiet andre hensyn enn sitt eget. (her: å fange trygdemisbrukere) Og derfor lager man en tekst der en av denne stortingsperiodens viktigste prinsippspørsmål blir omtalt som en presisering.   

Den dårlige følelsen er der enda - og den kommer nok til å være der til vi har fått ryddet opp i dette. 

Datalagringsdirektivet

Innlegg om datalagringsdirektivet holdt i Stortinget 18. november 2010:

Jeg vil fokusere på EUs datalagringsdirektiv. For meg og Senterpartiet er dette en av de viktigste sakene i denne stortingsperioden.

Først en rask oppsummering av hva direktivet innebærer: En massiv, statlig pålagt, innsamling av informasjon om hvem som kommuniserer med hvem på telefon og e-post, og hvor den teknologiske utviklingen har gjort at det vil bli lagret hvor vi til enhver tid har befinner oss. Denne informasjonen skal lagres i minst 6 måneder.

Denne overvåkingen er betydelig mer systematisk og omfattende enn den lagring som skjer i dag – og viktigere: man snur opp-ned på et grunnleggende personvernprinsipp om kontroll med egne kommunikasjonsopplysninger og sletterett. Man lar staten ekspropriere denne kontrollen og innføre sletteforbud. Det er en farlig tankegang, som er rettsstaten fremmed.

Det har i den senere tiden vært forskjellige saker med påstand om ulovlig overvåking. Overvåking er likevel ikke akseptabel bare fordi den er hjemlet i et direktiv eller en lov. Menneskerettighetene slår fast retten til privatliv og fri kommunikasjon.

Det er ikke et spørsmål om informasjon vil bli misbrukt – men et spørsmål om hvem som vil misbruke den og i hvilket omfang. Vi kan ikke bestemme at lagringen skal skje i Norge. Vi må ikke lure folk til å tro at informasjonen skal ligge trygt i en bunkers hos Telenor på Fornebu – den kan like gjerne bli lagret på en data i skapet til en tremannsbedrift i Warszawa.

Jeg har forståelse for at politiet vil synes en slik informasjon om oss vil være nyttig. Politiets behov og ønsker vil være uttømmelig, og de vil alltid ha mer. I en slik situasjon må vi som politikere stå opp for grunnleggende rettigheter – Vi må ikke fortolke de bort.

Jeg er dypt bekymret for en tenkning om at menneskers rett til å kommunisere fritt, er et problem som må bekjempes. Det er en grunnleggende rettighet som vi må slåss for. Veien til ”DDR-staten” er brolagt med gode hensikter.

Senterpartiet skal kjempe hardt for å få stoppet direktivet. Det er en kamp for demokratiet og for rettsstaten og folks rett til å kommunisere fritt. Retten til fri kommunikasjon er avgjørende enten det er tale om dagligdags kommunikasjon, pressens kildevern, varsling i arbeidslivet eller kommunikasjon om politisk virksomhet.

Gåver til heider og ære.

Eg trur ein del folk trur at det å vere politikar på nasjonalt nivå er ein endelaus orgie i gåver. For å avkrefte dette vil eg no syne fram gåvesamlinga mi. Eg vil tru at gåvene har særs låg verdi på den frie marknaden.

 Ei metallku

 Ein lampe frå Qatar

 Ein dings av tre med rosemåling

 Ei tesil med sløyfe - med inngravert: Risavika Gas Centre

 Ein soldat av glas

 Ein fossil frå arkeologisk museum i Stavanger

Ein glasbit med teksten: Transportbrukernes Fellesorganisasjon 1959-2009

Så dersom du har lyst på fine gåver - så trur eg det er betre å sende ei ynskjeliste til nissen enn å gå inn i politikken. Har du lyst å sjå nærare på gåvene så står dei på kontoret mitt.