Kvifor bør ein vere med i eit politisk parti

Mykje av valkampen handlar om kven som skal få kva. Prioritering av og omfordeling pengar er ein viktig del av politikken. Eg meiner likevel at eit levande demokrati krev noko meir av oss. 

Politikk og politiske parti er ikkje ein butikk der ein skal gå for å få noko og der ein vel det partiet som har det beste tilbodet. Med Framstegspartiet si nyvunne erfaring frå regjeringskontora så trur eg det er eit rom for å ta eit oppgjer med politikken som der ein ropar ut: "røyst på meg så skal du få billegare bensin og sprit" No ser ein at det berre var eit lokketilbod. 

Politisk arbeid handlar om å gje noko til fellesskapet utover skattepengane. Det handlar om å søke saman for å få kunnskap og for å drøfte tanker og ideer som ein har. Ein skal både seie sitt og lytte til kva andre har å seie. I Noreg er det tradisjonelt dei politiske partia som har denne rolla, men sjølvsagt pågår det ei minst like viktig demokratibygging på mange andre område som idrettslag, lokalhistoriske foreningar, på arbeidsplassen og rundt kjøkkenbordet. 

Eg meiner å sjå ei utvikling der dei politiske partia har utvikla seg til salskontor for partiet sine standpunkt. Det er ikkje ei ønskeleg utvikling. Det som har hatt mest å seie for mitt politiske virke er det tilbodet som partiet har gitt i form av kurs i Senterungdomen og studieringar. 

For mange år sidan hadde Senterpartiet ein studiering som ein kalla "aksjon lokalsamfunn". Eg vart sett opp i ein studiering om eldreomsorg. Det var kaffi, kringla og god drøs. Men me måtte bidra - og det vesentlege var ikkje kva partiprogramet sa, men kva me meinte. Det me diskuterte skulle ikkje ende opp i eit stortingsvalsprogram eller i eit framlegg i Stortinget. Det skulle bare sveve rundt i stova der me sat saman med lukta av kaffi, kringla og ein mogleg eim av fjos. 

I ei tid med resultatmålingar, effektivitet og hastverk må ein ikkje gløyme at demokrati er slow motion. Og at det ikkje er uviktig det ein kan læra av andre. Truleg har alle mennesker meir kunnskap inne i seg enn dei fleste bøker. 

I ein profesjonalisert politikerkvardag full av OPS, CCS og mandat i tryggleiksrådet så er det fort gjort å ikkje sjå kor viktig grasrota er. Kva styrke og kraft som ligg i grasrota når den reiser seg. Den 50 år lange norske EU-kampen er eit døme på kor hjelpelaus eliten er når grasrota vakner til kamp. 

Kva var poenget for meg med å skrive dette: Det var eit forsøk på å få deg til å melde deg inn i Senterpartiet. Ikkje fordi me skal gje deg betre råd og eit finare smil, men fordi me treng deg og dine meininger. 

Partistøtte

Jeg har gjort et forsøk på å få til en debatt om hvordan vi bør finansiere de politiske partiene og hvordan vi best kan opprettholde tilliten til det politiske system.

Min konklusjon er at vi bør ha en offentlig finansiering av de politiske partiene og vi bør i liten grad tillate sponsing fra private og organisasjoner. La meg ta to eksempler på hvorfor jeg mener en slik debatt er relevant:
- Det har vært mange som har vært kritiske til støtten som Senterpartiet har mottatt fra to energiselskaper. Støtten var innrapportert og det har vært full offentlighet om saken. Det var ikke pressen, men Senterpartiet selv, som oppdaget at støtten var ulovlig. Da ble det umiddelbart besluttet å betale den tilbake. MEN: og det er mitt poeng: Dersom støtten hadde vært gitt av et privat energiselskap så ville den vært helt lovlig. Og det er dette skillet jeg ikke greier å forstå. Det er noen forskjeller mellom å motta støtte fra et offentlig kontrollert selskap og et privat selskap, men de er ikke av en sånn karakter at det kan forsvare at det ene er lovlig og det andre er ulovlig.

- Jeg sitter i arbeid- og sosialkomiteen. Fagforbundet sponser Senterpartiet med over 2 millioner. Det påvirker ikke mine politiske meninger, og jeg og Senterpartiet vil innta våre standpunkt uavhengig av støtten fra Fagforbundet. Jeg velger å tro at også andre partier tar sine beslutninger uavhengig av hva deres økonomiske bidragsytere måtte mene. MEN: og det er mitt poeng: Det er helt umulig å bevise. Og tilliten til det politiske system avgjøres ikke av hvordan vi som partier vurderer det, men hvordan det ser ut fra utsiden.

Jeg er litt skuffet over reaksjonene fra noen av de etablerte politikerne i andre partier. De avfeier debatten, uten å ville se problemstillingene. Men noen har kommet med sine gode innsigelser og her er mine kommentarer til det:

Høybråten pekte i Stavanger Aftenblad på at de politiske partiene er folkebevegelser. Det er jeg enig i, og derfor har jeg også tatt til orde for at dugnadspregede økonomiaksjoner og kronerullinger bør være tillatt. Dette handler ikke om medlemmer som vil gi noen tusenlapper. Spørsmålet som jeg tar opp handler om organsisasjoner som ønsker å kjøpe seg makt og innflytelse. Jeg kan også legge til at testamentariske gaver heller ikke kan reise spekulasjon om motytelser...

Kolberg viste til at dette hadde vært grundig debattert tidligere. Jeg synes ikke det er noe argument. Tiden endrer seg - og det er jo også varslet endringer i partiloven på andre områder. Så påstanden om at noe er evigvarende sannheter kjøper jeg ikke.

Kolberg viste også til at nye partier ikke har mulighet til å få partistøtte, og at det kan være et demokratisk problem dersom ikke disse skal kunne få finansiering fra private. Det er en god innvendig, men likevel løsbart. Enten kan forbudet bare gjelde partier som er representert på Stortinget eller så kan man ha en ordning der den offentlige støtten faller bort om man velger å motta private bidrag.
Flere har pekt på at partiene blir for avhengige av staten ved å kun ha offentlig finansiering. Da vil jeg minne om at partiene alt i dag er svært avhengige av den offentlige støtten. Og partiene vil fortsatt kunne ha egne inntekter i form av egen virksomhet, kontingentinntekter og mindre bidrag i økonomiaksjoner. Det er ikke milliongaver fra Sveaas og Hagen som skal sikrer partienes uavhengighet.

Jeg tror ikke jeg vil vinne frem med standpunktet mitt i denne omgang. Men jeg vil få rett til slutt. Jeg tror nemlig svært mange er enig med meg - men da helst de som ikke er heltidspolitikere.