Senterpartiet konkluderte med et nei til vikarbyrådirektivet. Begrunnelsen er enkel: vi frykter direktivet vil svekke fast ansettelse som den soleklare hovedregel i Norge.
Så sier noen at Senterpartiet kun er mot fordi saken kommer fra EU. Det er rett, men også galt. For hele poenget i denne saken er usikkerheten direktivet skaper rundt arbeidsmiljølovens paragraf 4-12 (begrensninger i bruk av innleid arbeidskraft). Hadde Høyre foreslått å fjerne arbeidsmiljølovens 4-12, så kunne vi diskutert og stemt over forslaget i Stortinget. Når EU foreslår vikarbyrådirektivet så kan vi diskutere direktivet. Diskusjonen handler i liten grad om direktivet, men hvilke konsekvenser det vil ha for rettstilstanden i Norge. Og når vi stemmer over direktivet så vet vi ikke hva vi stemmer for eller mot. Ap håper det går bra. Sp frykter det går dårlig. EFTA-domstolen bestemmer til slutt hva Stortinget egentlig har bestemt.
Men uavhengig av hva som blir utfallet av saken i Stortinget og EFTA-domstolen (om så skjer) så kan det gjøres grep for å redusere vikarbruken:
- Regjeringens tiltakspakke til direktivet vil gjøre det mindre attraktivt å bruke vikarer.
- Staten kan redusere egen vikarbruk. For eksempel ved å vedta en nedtrappingsplan for vikarbruk.
- Mer tilsyn med vikarbransjen for å avdekke ulovlig bruk av midlertidig ansatte i
vikarbyråene.
- Skjerpe kravene for bruk av midlertidig ansettelser og presisere hva som er rett forstålse av loven når det gjelder vikarbyråenes rett til å ansette folk midlertidig.
- Gjøre det enklere å si opp folk. (vil nok fungere, men ikke et ønskelig tiltak)
Dette er spørsmål som er langt viktigere å diskutere enn om Senterpartiet og SV vil ta dissens eller ikke i regjeringen.
Viser innlegg med etiketten arbeidsliv. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten arbeidsliv. Vis alle innlegg
lørdag 18. februar 2012
lørdag 21. mai 2011
Komitereise til København og Haag.
For å være litt tidlig ute var stortingskomiteen på reise til Danmark og Holland for å se på ordningen de har der. I begge landene har de tatt grep for å gjøre det mer attraktivt å jobbe og for å spare penger. Jeg har veldig stor sans for den danske ordningen der man gir lønnstilskudd til arbeidsgivere for å ansatte mennesker som står langt unna arbeidslivet eller i fare for å falle ut av arbeidslivet. Den danske ordningen er langt fra perfekt, men tanken er god. Turen ga nyttig kunnskap.
Jeg er ikke redd for at tabloidpressen skal lage store overskrifter om turen vår. Programmet var så tett at det grenset til det meningsløse. Det var ikke noen pauser på hele turen og det var faglige innlegg under både middager og lunsjer. Jeg kjenner at hjernen min har grenser for hvor mye den kan ta inn. Jeg er sikker på at dersom vi hadde hatt halve programmet så ville vi lært dobbelt så mye. Men hva gjør man vel ikke for å slippe overskrifter som: "Stortingspolitikere bevilget seg en times shoppingpause med full lønn i ferieparadiset Haag"
torsdag 28. april 2011
Opposisjonen maler svart.
Stortinget hadde i går debatt om tiltaksplasser for å få folk med nedsatt arbeidsevne tilbake i jobb. Regjeringspartiene har for 2011 lagt opp til at det skal være 52 900 plasser. KrF har foreslått 1000 ekstra plasser. Men i debatten kunne man nærmest få inntrykk av at KrF og resten av opposisjonen ville gi alle som ønsket det tilbud om en tiltaksplass. Kjell Ingolf Ropstad sa følgende:
"Jeg fortalte også om en dame på 54 år, som bor i Lillesand, og som ikke var like heldig. Hun hadde stått på. Hun var pliktoppfyllende, og hun prøvde å komme seg tilbake i arbeid på tross av den sviktende helsen. Hun drømte om å kunne jobbe til pensjonsalder, altså kanskje jobbe 13 år til, men da trengte hun en tilrettelagt jobb. Dessverre var tiltakskassen tom, og bedriften fikk ikke det lønnstilskuddet den trengte for å ansette henne. Hun har i dag endt opp som passiv trygdemottaker. Dette er to av 220 000 mennesker."
Jeg utfordret Ropstad på dette:
"Jeg vil utfordre representanten Ropstad på følgende spørsmål – han snakket om en dame på 54 år fra Lillesand: Vil representanten Ropstad fra Stortingets talerstol gi denne damen en garanti for at hun med Kristelig Folkepartis alternative budsjett ville hatt en tiltaksplass? Det mener jeg er et betimelig spørsmål å stille, og jeg forventer å få svar."
Jeg fikk svar, men ingen garanti til kvinnen fra Lillesand:
"Når Pollestad også utfordrer Kristelig Folkepartis alternative budsjett, vil jeg understreke at det som er min hovedbekymring, er hva som skjer i revidert. For ja, Kristelig Folkepartis budsjett viser en retning, og jeg er glad for at vi valgte å prioritere det høyere. Jeg skulle gjerne prioritert det enda høyere, som jeg også antydet i starten av mitt innlegg nå, men hovedpoenget er at vi nå er i en situasjon der snittet er på over 60 000, det er 62 000 som var på tiltak i mars – hva vil skje til høsten? Beklager at det blir mye tall, men nivået er viktig, for det er også noe med hvor lenge man må vente, hvor tidlig en klarer å få innsatsen, og hvor mange mennesker som får den hjelpen de trenger."
Statsråden oppsummerte det hele i sitt sluttinnlegg:
"Jeg har lyst til å kommentere det som ble sagt fra Senterpartiet. Representanten Ropstad kan ikke garantere denne damen, selvfølgelig, det ville vært veldig dumt å gjøre."
Dette er typisk for opposisjonen. De bruker de store ordene. De lover gull og grønne skoger. Realiteten er at når opposisjonen må forholde seg til at noe koster penger og det må prioriteres mellom gode formål, så viser de flotte formuleringene seg å bare være det de er. Ord.
"Jeg fortalte også om en dame på 54 år, som bor i Lillesand, og som ikke var like heldig. Hun hadde stått på. Hun var pliktoppfyllende, og hun prøvde å komme seg tilbake i arbeid på tross av den sviktende helsen. Hun drømte om å kunne jobbe til pensjonsalder, altså kanskje jobbe 13 år til, men da trengte hun en tilrettelagt jobb. Dessverre var tiltakskassen tom, og bedriften fikk ikke det lønnstilskuddet den trengte for å ansette henne. Hun har i dag endt opp som passiv trygdemottaker. Dette er to av 220 000 mennesker."
Jeg utfordret Ropstad på dette:
"Jeg vil utfordre representanten Ropstad på følgende spørsmål – han snakket om en dame på 54 år fra Lillesand: Vil representanten Ropstad fra Stortingets talerstol gi denne damen en garanti for at hun med Kristelig Folkepartis alternative budsjett ville hatt en tiltaksplass? Det mener jeg er et betimelig spørsmål å stille, og jeg forventer å få svar."
Jeg fikk svar, men ingen garanti til kvinnen fra Lillesand:
"Når Pollestad også utfordrer Kristelig Folkepartis alternative budsjett, vil jeg understreke at det som er min hovedbekymring, er hva som skjer i revidert. For ja, Kristelig Folkepartis budsjett viser en retning, og jeg er glad for at vi valgte å prioritere det høyere. Jeg skulle gjerne prioritert det enda høyere, som jeg også antydet i starten av mitt innlegg nå, men hovedpoenget er at vi nå er i en situasjon der snittet er på over 60 000, det er 62 000 som var på tiltak i mars – hva vil skje til høsten? Beklager at det blir mye tall, men nivået er viktig, for det er også noe med hvor lenge man må vente, hvor tidlig en klarer å få innsatsen, og hvor mange mennesker som får den hjelpen de trenger."
Statsråden oppsummerte det hele i sitt sluttinnlegg:
"Jeg har lyst til å kommentere det som ble sagt fra Senterpartiet. Representanten Ropstad kan ikke garantere denne damen, selvfølgelig, det ville vært veldig dumt å gjøre."
Dette er typisk for opposisjonen. De bruker de store ordene. De lover gull og grønne skoger. Realiteten er at når opposisjonen må forholde seg til at noe koster penger og det må prioriteres mellom gode formål, så viser de flotte formuleringene seg å bare være det de er. Ord.
Innlegg i Stortinget om arbeidstilsynet
Innlegg holdt i Stortinget 27. april 2011:
Det er et svært viktig tema som representanten Røe Isaksen her tar opp. Et anstendig arbeidsliv med ordnede forhold for de ansatte er et av de viktigste prosjekter for den rød-grønne regjeringen, og det er samtidig et av de politikkområdene som klarest skiller regjeringspartiene fra Høyre og Fremskrittspartiet.
Et arbeidsmarked i endring, med bl.a. økt bruk av vikarbyråer og økt bruk av utenlandsk arbeidskraft, stiller strenge krav til den jobben som Arbeidstilsynet skal utføre. Det stiller også krav til at Stortinget bevilger nok penger til Arbeidstilsynet. Det har regjeringspartiene også gjort gjennom stadig økte bevilgninger. Men et godt tilsyn er ikke nok for å skape et godt arbeidsliv. Et velfungerende arbeidsliv som samtidig gir trygghet for den enkelte arbeidstaker, trenger en sterk regulering. Derfor stemmer vi imot når Høyre foreslår å liberalisere arbeidsmarkedet. Derfor kommer vi med tiltak for å bedre arbeidsmarkedet, f.eks. gjennom arbeidet mot sosial dumping.
Jeg vil berømme statsråden for svaret på interpellasjonen. Det var et svært godt og ikke minst et seriøst svar. For meg er det faktisk ikke et problem at statsråden «faktabaserte» innlegget. Faktabasert er for meg ikke noe skjellsord. Jeg forstår at det i opposisjonens tabloide verden tar seg best ut med kontrollører fra Arbeidstilsynet som lurer bak buskene eller sniker seg rundt i byens restauranter etter stengetid på jakt etter lovbrudd. Men jeg tror i det lange løp er vi best tjent med et arbeidstilsyn som jobber systematisk, og som i all hovedsak baserer seg på varslede tilsyn og revisjoner. Ikke varslede tilsyn skal være et supplement til dette.
Det er sjelden bare én råtten frukt i en fruktskål. Derfor er det viktig at offentlige organer som driver kontrollvirksomhet, samarbeider godt. På en restaurant der vaskehjelpen jobber ulovlig lenge for svært lav lønn, er det sannsynlig at regelverket for behandling av mat eller brannforskrifter heller ikke blir fulgt. Samordnede tilsyn er et gode og kan føre til at verstingene i ulike bransjer blir tatt skikkelig. Senterpartiet ønsker å styrke bruken av denne samordningen av forskjellige tilsyn.
Representanten Røe Isaksen var i sitt innlegg inne på spennvidden i Arbeidstilsynets oppgaver, og han problematiserte dette. Det finner jeg noe underlig, all den tid Høyre under budsjettdebatten valgte ikke å støtte en merknad der flertallet gikk mot Fremskrittspartiets forslag om å slå sammen Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynet. Det er ganske stor forskjell – og stor spennvidde – på å bekjempe store ulykker offshore og å hindre at folk faller ned fra et hustak. En slik vingling i argumentasjonen er forvirrende.
Vi må fokusere på hva som kan gjøres av forbedringer. Jeg mener derfor det er positivt at statsråden varsler at hun vil komme tilbake med ulike måter å styrke Arbeidstilsynets sanksjoner på i den kommende stortingsmeldingen om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerhet. Jeg er også glad for at statsråden signaliserer at hun følger med på om tilsynet er godt nok satt opp ressursmessig.
Regelverket på arbeidsmiljøområdet er ingen teoretisk øvelse. Det skal treffe et svært mangfoldig arbeidsliv, med ulike arbeidsoppgaver og ikke minst ulik størrelse på virksomhetene. Det er derfor avgjørende viktig at vi hele tiden fokuserer på et regelverk som er enklest mulig og ikke minst treffsikkert med tanke på hva som er viktig for å sikre et godt arbeidsmiljø.
Det har vært stor enighet blant de representantene som til nå har hatt ordet i debatten, om viktigheten av et robust arbeidstilsyn, men enda viktigere for å sikre et anstendig arbeidsliv er det å holde Fremskrittspartiet og Høyre og deres liberaliseringsiver unna regjeringskontorene. Det vet norske arbeidstakere.
Det er et svært viktig tema som representanten Røe Isaksen her tar opp. Et anstendig arbeidsliv med ordnede forhold for de ansatte er et av de viktigste prosjekter for den rød-grønne regjeringen, og det er samtidig et av de politikkområdene som klarest skiller regjeringspartiene fra Høyre og Fremskrittspartiet.
Et arbeidsmarked i endring, med bl.a. økt bruk av vikarbyråer og økt bruk av utenlandsk arbeidskraft, stiller strenge krav til den jobben som Arbeidstilsynet skal utføre. Det stiller også krav til at Stortinget bevilger nok penger til Arbeidstilsynet. Det har regjeringspartiene også gjort gjennom stadig økte bevilgninger. Men et godt tilsyn er ikke nok for å skape et godt arbeidsliv. Et velfungerende arbeidsliv som samtidig gir trygghet for den enkelte arbeidstaker, trenger en sterk regulering. Derfor stemmer vi imot når Høyre foreslår å liberalisere arbeidsmarkedet. Derfor kommer vi med tiltak for å bedre arbeidsmarkedet, f.eks. gjennom arbeidet mot sosial dumping.
Jeg vil berømme statsråden for svaret på interpellasjonen. Det var et svært godt og ikke minst et seriøst svar. For meg er det faktisk ikke et problem at statsråden «faktabaserte» innlegget. Faktabasert er for meg ikke noe skjellsord. Jeg forstår at det i opposisjonens tabloide verden tar seg best ut med kontrollører fra Arbeidstilsynet som lurer bak buskene eller sniker seg rundt i byens restauranter etter stengetid på jakt etter lovbrudd. Men jeg tror i det lange løp er vi best tjent med et arbeidstilsyn som jobber systematisk, og som i all hovedsak baserer seg på varslede tilsyn og revisjoner. Ikke varslede tilsyn skal være et supplement til dette.
Det er sjelden bare én råtten frukt i en fruktskål. Derfor er det viktig at offentlige organer som driver kontrollvirksomhet, samarbeider godt. På en restaurant der vaskehjelpen jobber ulovlig lenge for svært lav lønn, er det sannsynlig at regelverket for behandling av mat eller brannforskrifter heller ikke blir fulgt. Samordnede tilsyn er et gode og kan føre til at verstingene i ulike bransjer blir tatt skikkelig. Senterpartiet ønsker å styrke bruken av denne samordningen av forskjellige tilsyn.
Representanten Røe Isaksen var i sitt innlegg inne på spennvidden i Arbeidstilsynets oppgaver, og han problematiserte dette. Det finner jeg noe underlig, all den tid Høyre under budsjettdebatten valgte ikke å støtte en merknad der flertallet gikk mot Fremskrittspartiets forslag om å slå sammen Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynet. Det er ganske stor forskjell – og stor spennvidde – på å bekjempe store ulykker offshore og å hindre at folk faller ned fra et hustak. En slik vingling i argumentasjonen er forvirrende.
Vi må fokusere på hva som kan gjøres av forbedringer. Jeg mener derfor det er positivt at statsråden varsler at hun vil komme tilbake med ulike måter å styrke Arbeidstilsynets sanksjoner på i den kommende stortingsmeldingen om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerhet. Jeg er også glad for at statsråden signaliserer at hun følger med på om tilsynet er godt nok satt opp ressursmessig.
Regelverket på arbeidsmiljøområdet er ingen teoretisk øvelse. Det skal treffe et svært mangfoldig arbeidsliv, med ulike arbeidsoppgaver og ikke minst ulik størrelse på virksomhetene. Det er derfor avgjørende viktig at vi hele tiden fokuserer på et regelverk som er enklest mulig og ikke minst treffsikkert med tanke på hva som er viktig for å sikre et godt arbeidsmiljø.
Det har vært stor enighet blant de representantene som til nå har hatt ordet i debatten, om viktigheten av et robust arbeidstilsyn, men enda viktigere for å sikre et anstendig arbeidsliv er det å holde Fremskrittspartiet og Høyre og deres liberaliseringsiver unna regjeringskontorene. Det vet norske arbeidstakere.
torsdag 10. mars 2011
Innlegg i Stortinget.
I dag har arbeids- og sosialkomiteen 4 saker til behandling i stortinget. Det er viktige spørsmål som skal debatteres.
1. Fjerning av aldersgrensen på 26år for dekning av hjelpemidler til trening og aktivisering for funksjonshemmede.
2. Arbeidsforholdene i renholdsbransjen.
3. Nedskjæring i antall statlige ansatte ved NAV sine kontor.
4. Arbeidsledighet for unge mellom 18 og 24 år.
Ser frem til gode og interessante debatter - og håper vi får gode debatter om sakenes innhold og ikke bare retorisk krig mellom opposisjonen og posisjonen.
1. Fjerning av aldersgrensen på 26år for dekning av hjelpemidler til trening og aktivisering for funksjonshemmede.
2. Arbeidsforholdene i renholdsbransjen.
3. Nedskjæring i antall statlige ansatte ved NAV sine kontor.
4. Arbeidsledighet for unge mellom 18 og 24 år.
Ser frem til gode og interessante debatter - og håper vi får gode debatter om sakenes innhold og ikke bare retorisk krig mellom opposisjonen og posisjonen.
onsdag 5. januar 2011
NHO årskonferanse
I dag er det NHOs årskonferanse i Oslo. Jeg sitter på Bryne og lurer på om jeg var vel streng i min prioritering da jeg valgte å ikke delta på konferansen.
"Jeg skal ikke kaste bort dagene på konferanser i hovedstaden med hundrevis av deltakere og lunsjpauser med høye smørbrød" Det var dette jeg bestemte meg for høsten 2009, men innser nå at NHO-konferansen burde ha blitt prioritet.
Heldigvis er det overføring til web-tv får jeg med meg det faglige - og pauser med mingling er erstattet med bleieskift. Og både kaffi og toalettforhold er helt på høyde med Operaen. (mer info om heimen her)
Til debatten som nå går om arbeidsliv og trygd føler jeg blir svekket fordi aktørene både på høyresiden og venstresiden har et ekstremt behov for å vinne kampen om retorikken. (av aktørene ofte omtalt som fakta)
Jeg hørte Magnus Marsdal i kjent stil på politisk kvarter i dag. Han avfeier som vanlig enhver utfordring - og han har tall som han argumenterer godt med. Jeg er ikke noen blodfan av verken Magnus Marsdal eller Manifest analyse. For meg så blir det litt som i sangen soldatens kortstokk. Det høres riktig ut. Det er riktig. Men noe skurrer. (de som ikke er kjent med finkulturen kan lese teksten her eller høre sangen her) Både i soldatens kortstokk og i Marsdals analyser. Det går ikke an å avfeie en debatt om uføretrygden med at vi har svært høy yrkesdeltakelse. Det blir for enkelt.
Høyresiden er ikke bedre. De snakker om "trygdefeller", "uførebølger", "utenforskap" for de som ikke er en del av arbeidslivet. Da blir venstresiden sinte og sier ting som: “Det Høyre gjør er å pisse på arbeidsfolk, og svinge pisken over dem som er for syke til å jobbe. Det er totalt uakseptabelt.”
Og midt oppe i denne heftige krangelen så er alle partier enige om å beholde 100% sykelønn og det er inngått et bredt forlik om alderspensjon. Og det skulle ikke overraske meg om vi fikk et bredt forlik om uføretrygden også. Eller i det minste en stilltiende fredning fra opposisjonen av den nye uføreordningen.
Hva mener så jeg er de gode spørsmålene?
Har vi nok arbeidskraft og verdiskaping? Eller ønsker vi flere i arbeid og økt verdiskapning? Dersom ja, så får vi diskutere hvordan vi får flere inn i arbeidslivet. Det samme gjelder dersom vi mener det er ønskelig at flest mulig skal delta i arbeidslivet.
Har vi for mange på uføretrygd? Eller har vi for få på trygd? Eller har vi akkurat passe antall på uføretrygd? Dersom vi mener vi har for mange så må vi se på hva vi skal gjøre for å få folk fra trygd til arbeid. Jeg har stor tro på bruk av lønnstilskudd.
Er sykefraværet for høyt eller for lavt eller er det akkurat passe?
Nå går Hanne Bjurstrøm på scenen. Og i ovnen er ostesmørbrødene klare. Kanskje fleksibilitet, høy lønn og hjemmekontor er stikkordet for at folk skal trives og ytes på jobb.
"Jeg skal ikke kaste bort dagene på konferanser i hovedstaden med hundrevis av deltakere og lunsjpauser med høye smørbrød" Det var dette jeg bestemte meg for høsten 2009, men innser nå at NHO-konferansen burde ha blitt prioritet.
Heldigvis er det overføring til web-tv får jeg med meg det faglige - og pauser med mingling er erstattet med bleieskift. Og både kaffi og toalettforhold er helt på høyde med Operaen. (mer info om heimen her)
Til debatten som nå går om arbeidsliv og trygd føler jeg blir svekket fordi aktørene både på høyresiden og venstresiden har et ekstremt behov for å vinne kampen om retorikken. (av aktørene ofte omtalt som fakta)
Jeg hørte Magnus Marsdal i kjent stil på politisk kvarter i dag. Han avfeier som vanlig enhver utfordring - og han har tall som han argumenterer godt med. Jeg er ikke noen blodfan av verken Magnus Marsdal eller Manifest analyse. For meg så blir det litt som i sangen soldatens kortstokk. Det høres riktig ut. Det er riktig. Men noe skurrer. (de som ikke er kjent med finkulturen kan lese teksten her eller høre sangen her) Både i soldatens kortstokk og i Marsdals analyser. Det går ikke an å avfeie en debatt om uføretrygden med at vi har svært høy yrkesdeltakelse. Det blir for enkelt.
Høyresiden er ikke bedre. De snakker om "trygdefeller", "uførebølger", "utenforskap" for de som ikke er en del av arbeidslivet. Da blir venstresiden sinte og sier ting som: “Det Høyre gjør er å pisse på arbeidsfolk, og svinge pisken over dem som er for syke til å jobbe. Det er totalt uakseptabelt.”
Og midt oppe i denne heftige krangelen så er alle partier enige om å beholde 100% sykelønn og det er inngått et bredt forlik om alderspensjon. Og det skulle ikke overraske meg om vi fikk et bredt forlik om uføretrygden også. Eller i det minste en stilltiende fredning fra opposisjonen av den nye uføreordningen.
Hva mener så jeg er de gode spørsmålene?
Har vi nok arbeidskraft og verdiskaping? Eller ønsker vi flere i arbeid og økt verdiskapning? Dersom ja, så får vi diskutere hvordan vi får flere inn i arbeidslivet. Det samme gjelder dersom vi mener det er ønskelig at flest mulig skal delta i arbeidslivet.
Har vi for mange på uføretrygd? Eller har vi for få på trygd? Eller har vi akkurat passe antall på uføretrygd? Dersom vi mener vi har for mange så må vi se på hva vi skal gjøre for å få folk fra trygd til arbeid. Jeg har stor tro på bruk av lønnstilskudd.
Er sykefraværet for høyt eller for lavt eller er det akkurat passe?
Nå går Hanne Bjurstrøm på scenen. Og i ovnen er ostesmørbrødene klare. Kanskje fleksibilitet, høy lønn og hjemmekontor er stikkordet for at folk skal trives og ytes på jobb.
torsdag 16. desember 2010
Flexjobs - alternativ til trygd.
På studieturer blir det alltid tid til shopping - eller å lese prp. 49L dld på handlesenter.
På mandag og tirsdag var jeg og min rådgiver i København for å lære mer om den danske ordningen med flexjob. Vi besøkte både selskaper og myndigheter for å få en vurdering av tiltaket.
I korte trekk går det ut på at det offentlige finansierer en del av lønnen til folk som ellers ikke kunne ha vært i arbeid. Konklusjonen etter besøket var at fleksjob er en grunnleggende god ide, men den danske ordningen er for attraktiv både for arbeidsgiver og for arbeidstaker.
Den danske regjeringen har derfor foreslått innskjerpelser i ordningen, men disse blir nok først vedtatt etter neste valg. (høsten 2011).
Mitt mål er å få på plass en norsk ordning med lønnstilskudd - som er videre enn den vi har i Norge i dag - men langt mer målrettet enn den danskene nå sliter med.
torsdag 3. juni 2010
Bør man kunne sparkes for handlinger på fritiden?
Jeg legger merke til at mange bloggere, kvitrere og fjesbøkiser presiserer at de opptrer som privatperson på sosiale medier. Men kan en person skrive og gjøre hva han vil uten at arbeidsgiver har rett til å reagere? Det juridiske svaret er opplagt nei. Arbeidsmiljøloven forsvarer ikke alle "private" handlinger.
Spørsmålet ble sist aktualisert når informasjonssjef i Dnbnor skrev en blogg om "jævla bønder." (Blogg slettet og ikke mulig å linke til). Informasjonssjef Irgens la seg flat og beklaget. Han unnskyldte seg med at det var skrevet ved kjøkkenbordet. Litt rar begrunnelse synes jeg. For min egen del så elsker norske bønder når jeg spiser, men sliter litt mer med å holde oppe den høyeste elskerfaktoren når jeg havner bak en traktor med bilen. (Ja alle bønder. Jeg vet dere mener det er entreprenørene som aldri kjører inn til siden:)
Slik jeg kjenner saken om "jævla bønder" så mener jeg det oppfyller kravet for oppsigelse/avskjed. Men hvor går grensene - og finnes det noe som heter "privatperson" på sosiale medier? Og har private handlinger behov for større vern gjennom lovverket?
Hører gjerne dine synspunkter i kommentarfeltet.
Spørsmålet ble sist aktualisert når informasjonssjef i Dnbnor skrev en blogg om "jævla bønder." (Blogg slettet og ikke mulig å linke til). Informasjonssjef Irgens la seg flat og beklaget. Han unnskyldte seg med at det var skrevet ved kjøkkenbordet. Litt rar begrunnelse synes jeg. For min egen del så elsker norske bønder når jeg spiser, men sliter litt mer med å holde oppe den høyeste elskerfaktoren når jeg havner bak en traktor med bilen. (Ja alle bønder. Jeg vet dere mener det er entreprenørene som aldri kjører inn til siden:)
Slik jeg kjenner saken om "jævla bønder" så mener jeg det oppfyller kravet for oppsigelse/avskjed. Men hvor går grensene - og finnes det noe som heter "privatperson" på sosiale medier? Og har private handlinger behov for større vern gjennom lovverket?
Hører gjerne dine synspunkter i kommentarfeltet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
