Sp og EØS

EØS eller regjering? Jeg mener det var et valg partiet tok i 1992 da daværende partileder Anne Enger Lahnstein slo fast at EØS-avtalen ikke ville hindre oss i regjeringsdeltakelse.

Det er ingen grunn til å tro at vi får et flertall mot EØS-avtalen på Stortinget etter valget i høst. Så en diskusjon for og mot EØS-oppsigelse som krav i en Soria Moria III er meningsløs.

Så får vi glede oss over at det norske folk i 1994 trosset truslene fra ja-siden. Og at vi sannsynligvis med fortsatt rødgrønn regjering får fire nye år uten EU-søknad. Det er en stor seier for Senterpartiet. Og vi skal mer enn noe annet parti føre en tydelig politikk og ivareta norske interesser innenfor EØS.

Er det utenkelig at vi får en ny avtale eller store endringer i EØS-avtalen på sikt? Nei, men det vil i så fall bli utløst av andre forhold enn den norske valgkampen. Slike forhold kan og løfte EU-debatten. Og da er et robust Senterparti den beste forsikringen man kan tegne for landet.

Vikar søkes

Senterpartiet konkluderte med et nei til vikarbyrådirektivet. Begrunnelsen er enkel: vi frykter direktivet vil svekke fast ansettelse som den soleklare hovedregel i Norge.

Så sier noen at Senterpartiet kun er mot fordi saken kommer fra EU. Det er rett, men også galt. For hele poenget i denne saken er usikkerheten direktivet skaper rundt arbeidsmiljølovens paragraf 4-12 (begrensninger i bruk av innleid arbeidskraft). Hadde Høyre foreslått å fjerne arbeidsmiljølovens 4-12, så kunne vi diskutert og stemt over forslaget i Stortinget. Når EU foreslår vikarbyrådirektivet så kan vi diskutere direktivet. Diskusjonen handler i liten grad om direktivet, men hvilke konsekvenser det vil ha for rettstilstanden i Norge. Og når vi stemmer over direktivet så vet vi ikke hva vi stemmer for eller mot. Ap håper det går bra. Sp frykter det går dårlig. EFTA-domstolen bestemmer til slutt hva Stortinget egentlig har bestemt.

Men uavhengig av hva som blir utfallet av saken i Stortinget og EFTA-domstolen (om så skjer) så kan det gjøres grep for å redusere vikarbruken:

- Regjeringens tiltakspakke til direktivet vil gjøre det mindre attraktivt å bruke vikarer.
- Staten kan redusere egen vikarbruk. For eksempel ved å vedta en nedtrappingsplan for vikarbruk.
- Mer tilsyn med vikarbransjen for å avdekke ulovlig bruk av midlertidig ansatte i
vikarbyråene.
- Skjerpe kravene for bruk av midlertidig ansettelser og presisere hva som er rett forstålse av loven når det gjelder vikarbyråenes rett til å ansette folk midlertidig.
- Gjøre det enklere å si opp folk. (vil nok fungere, men ikke et ønskelig tiltak)

Dette er spørsmål som er langt viktigere å diskutere enn om Senterpartiet og SV vil ta dissens eller ikke i regjeringen.

Inge ende for galskapen i luftfarten?

Et tema som opptar meg er sikkerhetshysteriet som har fått utvikle seg på flyplassene (og ellers i samfunnet). Hver gang jeg står med spredte ben, armene til siden og jeg kjenner fingrene til en vekter gli på innsiden av bukselinningen (dette er ikke en erotisk novelle) må jeg ta meg sammen for å ikke enten tippe over i raseri eller latterutbrudd. 


Jeg reiser med fly flere ganger i uken. En nesten tom geletube på 120ml er blitt beslaglagt. Flere ganger har jeg hatt en full brusflaske i sekken uten at noen har reagert. 


Den som virkelig går inn for å få med seg noe gjennom sikkerhetskontrollen får det til. Men hva er egentlig det største terrormålet: 85 personer på et fly eller tusen folk som står tett i tett for å slippe gjennom sikkerhetskontrollen.


Nå har man funnet på noe nytt - følgende er klippet fra Avinors sider: 


"Fra 15. mars 2011 krever ny EU / EØS-regel at du som reisende må vise gyldig billett før passering av sikkerhetskontrollen. Luftfartstilsynet vedtok 3. mars at tiltaket blir innført på alle lufthavner i Norge i tråd med EU-kravene. Hensikten med den nye reglen er å begrense antallet personer som oppholder seg innenfor det området av lufthavnene som krever sikkerhetskontroll."


Nå er det bestemoren som følger barnebarnet sitt til flyet som skal tas. Og selvsagt alle de hundretusenvis som valfarter til Gardermoen bare for å kose seg med billig kvalitetsmat og en halvliter på de mange koselige restaurantene der. 


De som har onde hensikter vil nok greie å skaffe seg en billett. De aller fleste er i stand til å bestille en flyreise enten i eget eller andres navn. Og kjøper de fullprisbillett så kan de avbestille å få pengene tilbakebetalt når de er ferdige med røverstrekene. (Bestill fullpris til utland - da kan du bruke "Fast track" og gå på lounge.)

Hvorfor gjør vi noe så uendelig dumt her i Norge? Selvsagt fordi konsekvensen av å ikke følge EU-reglene på området er at norske passasjerer hadde vært nødt til å gå gjennom sikkerhetskontrollen på ny om de mellomlandet i utlandet. Og derfor vil jeg ikke skylde verken på samferdselsministeren, regjeringen eller stortinget for at vi innfører disse reglene.

Hvem sin feil er det da? Det er faktisk min og din skyld. Vi finner oss i det. Vi lar oss skremme og true til å tro at det er nødvendig. Og det går jo greitt. (Og det bidrar til sysselsettingen.) Det spiser bare litt av vår frihet.

Ikke stress med datalagring.

Ryktene på huset sier at regjeringen vil legge frem sitt forslag til datalagringsdirektiv i morgen. Arbeiderpartiet bruker flertallsmakten og får saken til Stortinget.

I dag var FrP, SV, SP, KrF og V samlet med et budskap: Stortinget må utsette behandlingen av saken til etter at EU har revidert sitt direktiv. Vi håper at Høyre er enig i en slik strategi, og det har jeg all grunn til å tro at de vil gjøre. 

Datalagringsdirektivet

Innlegg om datalagringsdirektivet holdt i Stortinget 18. november 2010:

Jeg vil fokusere på EUs datalagringsdirektiv. For meg og Senterpartiet er dette en av de viktigste sakene i denne stortingsperioden.

Først en rask oppsummering av hva direktivet innebærer: En massiv, statlig pålagt, innsamling av informasjon om hvem som kommuniserer med hvem på telefon og e-post, og hvor den teknologiske utviklingen har gjort at det vil bli lagret hvor vi til enhver tid har befinner oss. Denne informasjonen skal lagres i minst 6 måneder.

Denne overvåkingen er betydelig mer systematisk og omfattende enn den lagring som skjer i dag – og viktigere: man snur opp-ned på et grunnleggende personvernprinsipp om kontroll med egne kommunikasjonsopplysninger og sletterett. Man lar staten ekspropriere denne kontrollen og innføre sletteforbud. Det er en farlig tankegang, som er rettsstaten fremmed.

Det har i den senere tiden vært forskjellige saker med påstand om ulovlig overvåking. Overvåking er likevel ikke akseptabel bare fordi den er hjemlet i et direktiv eller en lov. Menneskerettighetene slår fast retten til privatliv og fri kommunikasjon.

Det er ikke et spørsmål om informasjon vil bli misbrukt – men et spørsmål om hvem som vil misbruke den og i hvilket omfang. Vi kan ikke bestemme at lagringen skal skje i Norge. Vi må ikke lure folk til å tro at informasjonen skal ligge trygt i en bunkers hos Telenor på Fornebu – den kan like gjerne bli lagret på en data i skapet til en tremannsbedrift i Warszawa.

Jeg har forståelse for at politiet vil synes en slik informasjon om oss vil være nyttig. Politiets behov og ønsker vil være uttømmelig, og de vil alltid ha mer. I en slik situasjon må vi som politikere stå opp for grunnleggende rettigheter – Vi må ikke fortolke de bort.

Jeg er dypt bekymret for en tenkning om at menneskers rett til å kommunisere fritt, er et problem som må bekjempes. Det er en grunnleggende rettighet som vi må slåss for. Veien til ”DDR-staten” er brolagt med gode hensikter.

Senterpartiet skal kjempe hardt for å få stoppet direktivet. Det er en kamp for demokratiet og for rettsstaten og folks rett til å kommunisere fritt. Retten til fri kommunikasjon er avgjørende enten det er tale om dagligdags kommunikasjon, pressens kildevern, varsling i arbeidslivet eller kommunikasjon om politisk virksomhet.

Kom til oss Erna Solberg

Erna Solberg og partiledelsen i Høyre har to kjempeproblem. Det ene er EUs datalagringsdirektiv. Det andre er partidemokratiet.

Kort sagt er status i saken om datalagringsdirektivet:

Arbeiderpartiet er for. Senterpartiet, SV, KrF, V og FrP er mot. Høyre kunne ha klargjort sitt standpunkt til direktivet på landsmøtet i vår. Stemningen i salen gikk mot et nei til direktivet. Da entret Erna Solberg talerstolen og pisket landsmøtet til å vente på høringen i partiet. Nå er høringen ferdig. "Høringensrunden i Høyre har vist massiv motstand mot EUs Datalagringsdirektiv." er oppsummeringen til Unge Høyres leder Henrik Aasheim. Det er et problem for Erna Solberg.

Erna Solberg og partiledelsen vet ikke hva de skal gjøre. For de kan ikke snuble nå. Høyre som den siste tiden har kunnet smile til alle og meningsmålingene går rette veien. De har ikke avgjort en eneste sak på 5 år i stortinget - så jeg kan forstå at det er krevende å nå plutselig ha makt i en sak. Men det er en realitet Erna Solberg og Høyres ledelse må forholde seg til.

Jeg kan hjelpe Erna Solberg med å minne henne om en debatt vi hadde på NRK radio. Her var saken at det i forbindelse med automatiske fartsmålinger skulle lagres i 5 minutter hvilke biler som hadde passert fotoboksen. Da var Erna høy og mørk og sa nei til den slags overvåking. (formålet med overvåkingen var å redde liv i trafikken) Høyre var da et parti som var opptatt av personvernet. Lett å være prinsipiell når man står på sidelinjen og kommentarer.

Men bare husk Høyre: Prinsipper og ideologi er noe man ikke skrur av og på etter dagsformen.

Og det er det denne saken handler om: Prinsipper og ideologi i form av viktige spørsmål som gjelder forholdet mellom individ og stat. Skal politiet overvåke hvem vi kommuniserer med og hvor vi befinner oss når vi kommuniserer, bare sånn i tilfellet vi senere en gang skulle gjøre noe ulovlig.

Erna Solberg: Du skal bestemme hvem ditt parti er mest enig i når det gjelder viktige spørsmål om forholdet mellom stat og individ. Du kan gå til AP, eller du er velkommen til SP, SV, V, KrF og FrP.

Mitt råd er: Hør på organisasjonen din. EUs datalagringsdirektiv er like ille uavhengig av om du får lokket noen smuler ut av Arbeiderpartiet. Og det er ikke Arbeiderpartiet som bestemmer hvordan direktivet vil utvikle seg i fremtiden. Det er det EU som bestemmer.