Aftengladfestivalen

I går åpnet gladmatfestivalen. Vanligvis betyr det at Senterpartiet er på plass for å snakke om matpolitikk. Dette året har ledelsen for festivalen bestemt seg for at mat og politikk ikke hører sammen og at gladmat ikke er en arena for partipolitikk. Vi ble nektet å stå på stand. 

Jeg har påpekt at jeg er uenig i en slik beslutning. Ingen næring er så avhengige av politiske rammevilkår som landbruket. Landbruk og mat henger svært tett sammen. Og knapt på noe område er forskjellen i politikken større. Det er ikke noe annet politikkområde der både Høyre og FrP lover å kutte milliarder av kroner.  

Våre to avisredaksjoner inne i Stavanger har i dag begge kommentarer om om gladmat og politikk. De er uenig med meg og enig med gladmatledelsen. Rogalands avis tegner et skrekkbilde av en festival dominert av løpesedler og ballonger. Der partiene ville ødelagt både gleden, maten og festivalen.  Det er ikke erfaringen fra tidligere år.

Det som nesten er rørende søtt er når Aftenbladet inntar samme standpunkt. Aftenbladet har egen stand på gladmaten. Og hvordan kan man mene at en avis har mer med mat enn det politikk har? 

Jeg har forsket litt i egen kokkekunst. Aftenbladet brukes av svært mange som underlag når man sløyer fisk. Fisk er mat. Ergo er Aftenbladet et naturlig innslag på Gladmatfestivalen. Et partiprogram kommer hvert fjerde år og er alt for liten til å sløye fisk på. Partibrosjyrene er derimot veldige gode når du skal blande lim og herder sammen. En Høyrebrosjyre gjorde susen som blandebrett for meg i går. 

Og du: Jeg er ikke sur, sint eller forbanna. Jeg synes bare at mat er utrolig viktig. Og når du er med i partiet med den beste matpolitikken, så har du lyst å være på gladmatfestivalen. 

Nestleder i Senterpartiet

På landsmøtet til Senterpartiet skal vi velge hvem som skal styre Senterpartiet sammen med Liv Signe Navarsete og nestleder Trygve Slagsvold Vedum. (Vi har to nestledere)


Denne diskusjonen åpnet seg da Lars Peder Brekk varslet at han takket nei til å fortsette som nestleder. I en sak om dette på NTB den 30.12.10 meldes det blant annet:  Sps stortingsrepresentant Geir Pollestad sier at Brekks avgang åpner for det han kaller en konstruktiv persondebatt i partiet.


Nå ser det ikke ut som om det blir noen konstruktiv persondebatt. I alle fall ikke mellom flere kandidater. Et klart flertall av fylkeslederne sier de støtter Ola Borten Moe. Min gode kollega fra Møre og Romsdal Jenny Klinge støtter på sin blogg Borten Moe som nestleder.


Avisa Nationen har funnet frem de virkelig store fontene og de peneste bildene av Per Bortens barnebarn. Ola har massiv støtte i partiet, og jeg er også blant de som håper og tror Ola blir ny nestleder. 


Senterpartiet er stortingets minst forgubbede parti. Vi har den yngste stortingsgruppen. Når vi nå får en partiledelse med Liv Signe som sjef sammen med Trygve og Ola som to utålmodige nestledere så er det vårt beste utgangspunkt for å bygge partiet videre.  


Men det er aldri kjedelig i Senterpartiet så jeg tror fortsatt på en konstruktiv persondebatt frem mot og under landsmøtet. Og om ikke annet så kan vi ta en kampvotering på hvem som skal være med i tellekorpset. 

Til Sverige for å vinne valg.

På søndag skal jeg til Sverige for å følge valget. Jeg håper og tror at Centerpartiet gjør et godt valg og at de får fortsette i regjering. Så her skiller jeg lag med rødgrønne venner i Norge og satser på rødgrønt nederlag i Sverige.

Det er mange grunner til at jeg håper på det. Her er fire:

Centerpartiet og Senterpartiet er søsterparti. Og søsken er som kjent søsken.

De rødgrønne i Sverige har en stor mangel, nemlig et senterparti.

Alliansen er en sentrum-høyreblokk, men i motsetning til de borgerlige i Norge så inneholder ikke alliansen et stort populistisk fremmedfiendtlig parti.

Partisamarbeidet mellom Centerpartiet og Senterpartiet har vært viktig i flere spørsmål. For eksempel tror jeg ikke at grønne sertifikater hadde blitt en realitet om det ikke var for godt nordisk samarbeid mellom de to senterpartiene.

Så godt valg til Centerpartiet - gleder meg til å være med på feiringen.

Elektronisk valg er fremtiden.

Skal det være mulig å stemme i valg via internett?

Regjeringen har bestemt at 11 kommuner skal få lov å prøve ut elektronisk valg ved lokalvalget i 2011. I går møtte jeg professor Frank Aarebrot som mente dette var galskap. Selv mener jeg internettvalg er utfordrende, men spennende og nødvendig.

Ved kommunevalget i 2007 stemte ikke 2 av 3 førstegangsvelgere. Det må vi ta på alvor. Derfor mener jeg det er flott at regjeringen tar dette på alvor og setter i gang flere prosjekter for å øke valgdeltakelse.

Motstanderne mener dette er i strid med prinsippet om hemmelig valg.

Klart det er vanskeligere å sikre hemmelig valg når valghandlingen flyttes ut fra valglokalet. Men når det legges opp til at man skal kunne stemme om igjen og siste stemme er den som skal telle, så fjerner dette de aller fleste av farene som motstanderne av forslaget har trukket frem.

Det er viktig at vi også i dag godtar å fravike regelen om at det kun er inne i et avlukke det skal være mulig å avgi stemme. Befinner du deg for eksempel i utlandet kan du sende stemmen din i posten.

Jeg vil ta et annet eksempel: I familien Hansen er det far som er sjefen. Han vil stemme FrP. Han vet at kona vil stemme SV. Han passer derfor på at hun ikke stemmer. Hva er forskjellen på dette og dersom far tvinger mor til å stemme FrP via nett.

Vi er også et lite land med en oppegående presse. Så det er naivt å tro at noen vil våge å sette i gang med kjøp av stemmer.

Jeg tror den reelle begrunnelsen til motstanderne er en frykt for at nye grupper skal stemme, og at dette vil forrykke den maktbalansen de lever så godt med. Tenk om ungdommen mobiliserte på nettet og vi endte opp med et kommunestyre med fullt av ungdommer.

Jeg kunne utdypet dette mye mer – men begrenser meg til å vise til Bernt Aardals innlegg i Aftenposten om saken.

Kjør debatt i kommentarfeltet! Mitt utgangspunkt er at dere som er mot forsøket kjemper mot fremtiden - men kan la meg overtale til å skifte standpunkt.

kvifor eg vart engasjert?

I morgen er det dag to på "mot til å meina konferansen" i Stavanger, og eg skal delta på ein prograbolk som heiter "kvifor vart eg engasjert?"

Mi politiske karriere er eit slumpehøve. Eit nokså godt planlagt slumpehøve.

Då eg gjekk i 1. klasse på Bryne vidaregåande skule var det EU-kamp. Eg melde meg inn i Senterungdomen ved å sende inn ein "vert medlem i Senterungdomen slipp" frå skuledagboka. Eg var sjølsagt oppteken av saken, men det som engasjerte meg mest var statminister Gro Harlem Brundtland. Ho snakka så nedlatande om folk som var mot EU. Om me berre forstod det ho hadde forstått så ville me røyste ja. Eg vil nærast seie at ho gjorde meg politisk forbanna.

Me reiste med tog til Oslo for å demonstrere mot EU. Me tok tog til Oslo i ti timar. Så gjekk me i tog i ein time. Og så tok med tog heim igjen i ti timar. Så stemte Norge nei - og livet gjekk vidare.

Nokre månader seinare ringte Jarle Nærland, lokallagsleiaren i Nærbø Sp, og lurte på om eg ville dra på kurs i Senterungdomen. Slik endte eg opp ei helg på eit hotell i Nesbyen. Med ungdomar frå heile landet - ja det var nok mest jentene som engasjerte/inspirerte/vart inspiserte. Og så lærte me om politikk og så var det fest. Og ikkje minst dyrka me leiinga i Senterungdomen. Inge Bartnes var sjefsguden i rørsla.

Eg møtte mellom anna to andre karer; ein med namnet Trygve Magnus Slagsvold Vedum og ein med namnet Erling Sande. Møtet med Trygve var positivt. Når det gjeld møtet med Erling så vil eg utfordre han til å skrive på bloggen min om korleis det var. Eg forstod seinare at det var traumatisk for han.

Men eg haldt fram med å delta på aktiviteter i Senterungdomen. Eg vart nestleiar i Senterungdomen. Diverre var heltedyrkinga av leiinga ikkje i nærleiken av så sterk som då er byrja i Senterungdomen. Eg hadde ulike verv i partiet heilt fram til august 2006. Då flytta eg bort frå verv, plikter og politikk i Bergen. Eg skulle bruka tida på familie og ny jobb. Det gjekk godt heilt til 2. januar 2007. Då ringte Åslaug Haga og ville ha meg som politisk rådgjevar i kommunal- og regionaldepartementet. Sidan då har eg sete på flyet mellom Stavanger og hovudstaden.

Ein bør vere forsiktig med ungdomspolitikk. Det er vanskeleg å slutte med og plutseleg sit du der og må bekymre deg for ein veg du aldri har køyrt ein meter på eller utslepp frå ein plattform du aldri har høyrt om.