Reservasjonsrett

Det kan sies mye om diskusjonen om reservasjonsrett. Selv om jeg ikke har landet på et standpunkt - så har diskusjonen for min del vært oppklarende. Det er likevel to ting som står veldig klart for meg:

- Det er uaktuelt å stemme for det som regjeringen ved Bent Høie har lagt frem. Det er politisk håndverk av slett klasse.
- KrF er grundig lurt.

For meg er spørsmålet om abort et spørsmål om liv og død. Jeg er bekymret for hvor mange aborter som gjennomføres her i landet. Vi må jobbe for at det tallet skal gå ned.

Likevel støtter jeg dagens abortlov. Det vil måtte være en adgang til å ta abort. Det er som den store hovedregel kvinnen som er nærmest til å ta en slik beslutning. Selv om jeg mener det er et mål å redusere tallet på aborter skal ingen kritisere de kvinnene som tar et slikt valg.

Hva så med reservasjonsretten. Eller reservasjonsmuligheten som det nå heter i nytalen. Om man mener dette er et så grunnleggende spørsmål at det omfattes av noen hensyn som står over lovgivers vilje - så må det være en rett og ikke en mulighet. Alt her halter regjeringens forslag.

Når de i tillegg skal gi den enkelte kommune ansvaret for å bestemme om retten/muligheten til å reservere seg skal gjelde så blir det absurd. Å gjøre noe man betrakter som en menneskerett eller tilsvarende til gjenstand for forhandlinger i hvert enkelt kommunestyre er fullstendig meningsløst.

Det argumenteres også for at kjennskap til den enkelte leges holdning til abort vil være viktig for kvinnene. Det kan være et gyldig argument. Men blir effektivt skutt ned når man i neste åndedrag overlater til kommunene om kvinnene skal få denne viktige informasjonen.

Og hva er det man skal reservere seg mot? Å henvise noen til å få utført en abort. Den reserverende legen skal i stedet henvise til en lege som den reserverende legen vet vil henvise til abort. Dette er en absolutt rettighet som kvinnen har. Jeg mener spørsmålet ville vært annerledes om lovgiver hadde lagt inn et element om skjønn i vurderingen om henvisning skal gis.

Så mitt utgangspunkt er at dersom man skal åpne for at fastleger skal kunne reservere seg så må det være en nasjonal ordning. I tillegg må det være tale om en reservasjonsrett, ikke en kommunal adgang til å gi en mulighet til å reservere seg. Og en slik adgang må være snever. I praksis vil nok dette vise seg så vanskelig at man ikke bør ha en reservasjonsrett i det hele tatt.

Så påstod jeg at KrF hadde blitt lurt. Det gjør jeg fordi regjeringens opplegg vil i praksis bety at vi får en reservasjonsrett i mellomstore kommuner på sørlandet og vestlandet. De store kommunene vil si nei - og de små kommunene vil ikke kunne oppfylle kravene for å gi en reservasjonsmulighet.

Men jeg holder fast på at dette er en viktig sak - og hadde derfor fortjent bedre enn det høringsnotatet som regjeringen har laget. Bent Høie sa på NRK på onsdag at man burde lese høringsnotatet. Jeg håper for hans del at ikke så mange følger den oppfordringen.

Svar til Solvik-Olsen: La oss jobbe sammen

Samferdselsminister Solvik-Olsen forsøker i et innlegg 25.01.14 i Stavanger Aftenblad å latterliggjøre mitt engasjement og løsninger for Jærbanen. Det retoriske grepet er å kalle pengene jeg peker på for monopolpenger. Realitetene i saken går han ikke inn på. 

Ut fra Solvik-Olsens resonnement så er alle penger som ikke ligger i det vedtatte statsbudsjettet for 2014 monopolpenger. Det vil si alle penger som etter opplegget i nasjonal transportplan skal bevilges i årene 2015-2023 er monopolpenger. Sannheten er at det er høyst reelle penger som vil bli bevilget. 

Jeg har vært helt åpen på at min forutsetning for at det kan komme minst 8milliarder kroner utover transportplanen til jernbaneinvesteringer er at Stortinget ikke kutter i nivået til jernbaneinvesteringer de neste ni årene sammenlignet med det vedtatte budsjettet for 2014. Senterpartiets bidrag til at det kan skje var den rødgrønne regjeringens 60% vekst i jernbaneinvesteringene fra 2013 til 2014.

Det er ikke uvanlig at de økonomiske rammene i nasjonal transportplan overoppfylles. Det gjorde den rødgrønne regjeringen og det har regjeringen Solberg varslet at de vil gjøre. 

Nasjonal transportplan er en plan. Det er ikke en endelig fasit. Skulle vi holdt oss strengt til tidligere planer så hadde for eksempel ikke den helt nødvendige tunnelen langs Tysdalsvatnet på RV 13 i Strand vært bygget. Den lå aldri i noen nasjonal transportplan. Etter Solvik Olsens retorikk er den da bygget for monopolpenger. Realiteten et at tunnelen er blitt svært så bra og er definitivt betalt med ekte skattepenger. 

Solvik-Olsen er tydelig på at han ikke skal være Rogalands mann i samferdselsdepartementet. Jeg er like klar på at min oppgave som stortingsrepresentant fra Rogaland er å være Rogalands mann på Stortinget. Jeg er litt overrasket over at den som hisser seg mest opp over det er vokst opp på en bensinstasjon på Bryne. Jeg skulle ønsket at vi som representerer fylket bedre kunne jobbet sammen for felles mål for Rogaland. 

Landbrukspolitikk

Eg kunne ha brukt mange ord på å analysera det som landbruksminister Sylvi Listhaug og Høyres Gunnar Gundersen presenterte av budskap framfor 700 tilhøyrare på Varhaug i går. Det skal eg ikkje gjera. 

Den store forskjellen mellom FrP og H i landbrukspolitikken er at Høgre innser at dei ikkje har den beste politikken for næringa. Det merka ein tydeleg på Gunnar Gundersen i går og det er ei prioritering ein skal ha respekt for. Han kunne like godt sagt det rett ut: Høgre prioriterer andre ting framfor landbruk og mat. 

Sylvi Listhaug er det langt verre med: Ho trur at redusert tollvern og redusert støtte skal gi bonden høgare inntekt. Dette fordi så mange forbrukare vil velge dyrare norske produkt framfor betydeleg billegare importert mat. Dette gjeld alle nordmenn med unntak av dei som bur langs grensa til Sverige.

For eigen del så er eg strålande fornøyd med svaret eg fekk på min kommentar om tollvern. Listhaug kunne fortelle at dei var sinte i EU og at ein difor måtte fjerne den såkalla prosenttollen. For ho fann det ikkje naudsynt å nemna at tollen er i tråd med både WTO og EØS-avtala. 

Leserbrev om RV13 - Strandbuen

Den nye regjeringen har nå skrinlagt planene om en full utredning (KVU) for RV 13. Jeg har tidligere skrevet i et innlegg i Strandbuen at de selvsagt står fritt til det.

Jeg tror likevel at det ville vært en bedre løsning å gjennomført en KVU og så bestemt at Årdalstunnelen og Lovra - Sand skulle planlegges videre uavhengig av den store utredningen.

Det er først ved neste rullering av Nasjonal transportplan vi får vite om strategien med å droppe KVU var rett. Med en samferdselsminister som har varslet at han vil prioritere prosjekter i og rundt de store byene, så forstår jeg at ambisjonsnivået skal senkes til å gjelde utbedring langs dagens trase for RV 13. 

Senterpartiet har høyere ambisjoner for Ryfylke. Derfor ville vi for eksempel få utredet ulike måter å krysse Jøsenfjorden på, samt finne løsninger for RV 13 langs Suldalsvatnet. Alt dette legges nå bort.

I valgkampen i 2009 varslet vi at Senterpartiet ville jobbe for tunnel langs Tysdalsvatnet. Det lå ikke inne penger i Nasjonal transportplan og reguleringsplan var ikke vedtatt. Svortunnelen åpnet i 2013. 

Situasjonen er i dag ganske lik for Årdalstunnelen med unntak av at man er kommet litt kortere på planleggingen. Den nye regjeringen lover at de skal gjennomføre prosjekter raskere, billigere og bedre enn forrige regjering. Om dette ikke bare skal være tomme ord bør anleggsmaskinene være et godt stykke inne i fjellet på valgdagen i 2017. 

Senterpartiet skal gjennom opposisjonsrollen på Stortinget fremover være en klar og tydelig stemme for Ryfylke og RV 13.

100 dager.

No har Framstegspartiet hatt regjeringsmakt i 100 dager. Ja, 100 dager og netter. Eg liker det ikkje. 

Tenk om eg før valet hadde sagt følgande: 

"Eg trur Framstegspartiet i liten grad vil vinne fram med sine saker. Alle veit at dei ikkje vil få 50% oppslutnad i valet. Her er nokre døme på kva eg trur vil vera stoda etter 100 dager i regjering: 

Eg trur ikkje det er fjerna ei einaste bompengekrone i Rogaland. Eg trur bensinen vil koste 15 kroner literen. Alkoholavgiftene vil bare vera litt høgare enn det dei raudgrøne la opp til. Dei som arver garder eller enkeltmannsforetak vil få ein kraftig skattesmell. Regjeringa vil kome med framlegg for å svekke økonomien i den kraftkrevande industrien gjennom ei svekking av CO2-kompensasjonsordninga. Dette trur eg ikkje dei får fleirtal for på stortinget. Og så er det klart at dei vil ha ein historisk auke i dieselavgifta. Og Mullah Krekar vil framleis opphalde seg i Noreg." 

Sjølvsagt ville eg ikkje ha våga å sagt dette. Framstegspartiet ville blitt rasande. Dei ville fnyst og pføyet og atter fnyst. 

Men det var slik det blei etter 100 dager. Eg sluttar meg til rekka av gratulanter. 

Moglegheiter for jernbane

Eg har meint at det er lite truleg at stortinget vil kutte ned på jernbaneinvesteringar dei neste åra. Det gir rom for prosjekt utover det som ligg i nasjonal transportplan. Eg har skrevet eit avisinnlegg om det:


Eg har tidlegare peika på at det under gitte føresetnader er 8 milliarder meir til investeringar i jernbane dei neste 10 åra, enn det ligg inne prosjekt for i nasjonal transportplan.

Det føreset at regjering og Stortinget held fast på investeringsnivået som ein har i 2014 i åra framover.

Frå 2005 til 2014 så femdobla dei raudgrøne nivået på jernbaneinvesteringar frå årlege to milliardar til nær 10 milliardar i budsjettet for 2014.

Det er ikkje ein særleg offensiv føresetnad å meine at dagens regjering skal «auke» investeringsbudsjetta med null prosent dei neste 10 åra. Det er altså ikkje naudsynt med ei kraftig satsing for å rekne seg fram til desse pengane.

Av ein eller annan grunn så vil ikkje samferdselsministeren forstå dette poenget.

Men med ei vidareføring av eit investeringsnivå på 10 milliardar i dei 10 åra som nasjonal transportplan gjeld for, så vil det samla bli 100 milliardar til investering i jernbane.

I den same transportplanen ligg det prosjekt som det er sett av 92 milliardar kroner til. Då er det barneskulematte å sjå at ein har ein differanse på 8 milliardar. Det er viktig å peike på at desse pengane ikkje er jamt fordelte med 800 millionar kvart år.

Eg håpar ordførarane frå Stavanger til Eigersund vil stå på for at desse pengane skal gå til ei forsering av dobbeltspor på Jærbanen.

Om desse pengane ikkje finst så betyr det at regjeringa legg opp til kutt i jernbaneinvesteringane i åra framover. Det har eg ingen tru på at dei vil gjera - og dei vil i alle fall ikkje få med Stortinget på eit slikt kutt.

Lesarbrev om kol og oljefond

Senterpartiet vil ta oljefondet ut av kolinvesteringar

 

Klimaendringane må takast på alvor. Senterpartiet meiner Noreg må nytte statens pensjonsfond utland, eller oljefondet, som eit verkemiddel for å påverke ei meir miljøvenleg utvikling i verda. Det er brei semje om at kol er blant dei aller mest forureinande energikjeldene.

 

Senterpartiet meiner difor at Noreg ikkje skal bidra med kapital til denne bransjen gjennom våre investeringar. Når Stortinget i vår skal handsame kva retningslinjer som skal gjelde for oljefondet meiner me at Stortinget må gå inn for at vi skal trekke oss ut av kolindustrien.

 

Det er klare teikn på at det er eit fleirtal på Stortinget for å trekka Noreg ut av kolindustrien. Det vil vera eit sterkt og tydeleg signal om at ein tek klimaendringane på alvor.

 

Geir Pollestad

Energi- og miljøpolitisk talsmann

Senterpartiet

Innlegg om jordvern i Stortinget

Geir Pollestad (Sp) [11:45:44]: Jeg vil takke representanten Hjemdal for interpellasjonen. Hun nevnte innledningsvis enkelte grep som statsråden har tatt, som har skapt glede i landbruksnæringen. Det er for meg litt uklart hvilke grep det er snakk om. Det er iallfall ikke snakk om de grepene hun har tatt for jordvernet.

Tilgang til arealer for å produsere mat er en knapphet. Det er snakk om en ikke-fornybar ressurs. Det gjør at vi må være restriktive med å bygge ned matjord.

Vi er i ferd med å nå målene som ble satt av Bondevik II-regjeringen, og som er videreført i landbruksmeldingen. Dette har skjedd fordi den forrige regjeringen hadde en fast og restriktiv politikk på mange områder som berørte jordvernet. Mange innsigelser ble fremmet av jordvernhensyn, og en kommuniserte en tydelig forventning til kommunene om å være restriktive.

Senterpartiet mener vi må ha mål som går utover dette, og vi mener vi må sette oss et nytt mål, på 3 000 dekar. Hvordan kan en nå et slikt mål? Senterpartiet ønsker å grunnlovfeste jordvernet. Jordvern må prioriteres tyngre i planprosesser. Blant annet er det behov for å gi jorda et sterkere vern enn utmark. Innholdet i de statlige planretningslinjene er viktig, og vi må styre veksten bedre. Utbygging av vei og jernbane er ett virkemiddel – og et statlig ansvar – for å styre veksten.

Det har blitt framstilt fra talerstolen fra enkelte representanter i Fremskrittspartiet som om det nærmest ikke er rom for noen omdisponering. Selv Senterpartiet ser at noe er det behov for, og med 3 000 dekar vil det fortsatt være rom for dobbeltspor til Halden.

Det er først når en kommer i situasjoner der en må bygge ned matjord, at kompenserende tiltak kan gjennomføres. Flytting av matjord kan virke attraktivt, men er altså kun et alternativ når det ikke er mulig å bevare matjorda og arealet, og det er omstridt om dette er et relevant og mulig tiltak.

Regjeringen skriver i plattformen at jordvern må balanseres mot storsamfunnets behov. Da er det nokså spesielt når en opplever at et svensk møbelutsalg trumfer hensynet til framtidig matproduksjon. Det er også interessant å registrere at IKEA selv tar jordvernet mer alvorlig enn regjeringen. Men det er garantert at våre etterkommere vil være mer opptatt av areal til å dyrke sin egen mat på enn et varehus for salg av møbler. Jeg vil utfordre landbruksministeren til å gi noen eksempler på storsamfunnets behov som er mindre viktige enn jordvern, når en vet at hensynet til IKEA var et av storsamfunnets behov som gikk foran hensynet til matproduksjon.

Kristelig Folkepartis engasjement er prisverdig, men partiet bærer også et betydelig ansvar for den politikken som føres av regjeringen. Jeg håper at vi framover kan få samlet et bredt flertall på Stortinget som er villig til å sette hensynet til framtidige generasjoner foran de kortsiktige profitthensynene.

I forbindelse med de konkrete sakene som har vært omtalt, registrerte jeg en statsråd som sa at vedtaket var gjort med tungt hjerte. Samtidig ser vi at partifellene feirer vedtaket med champagne. Da er det viktig å presisere at landet styres av vedtak. Framtiden skapes av vedtak, ikke krokodilletårer.

Beiteressurser/rovdyr

For Senterpartiet er det å ta vare på og bruke beiteressursen for å produsere mat viktig. Vi har et stort uutnyttet potensiale til å øke norsk matproduksjon basert på beiteressursene.  

For Senterpartiet er det et mål å øke norsk matproduksjon. De slo den rødgrønne regjeringen fast i sin stortingsmelding om landbrukspolitikken. Om dette målet gjelder under ny regjering er usikkert – tonen derfra er pris, pris og pris. Regjeringen har også greidd å si i den mye omtalte plattformen at landbruk og distriktspolitikk ikke henger sammen. Det er kunnskapsløst.

Beitedyr er viktig av flere grunner; både for å sikre biologisk mangfold, for å produsere mat og for å hindre gjengroing.

Det er flere utfordringer for å ta ut potensialet som ligger i beitenæringen:

-         En aktiv og offensiv landbrukspolitikk

-         Organisering av beitedriften

-         Og konflikt med annen bruk av de beste beiteressursene.

-         Og selvsagt rovdyrspørsmålet.

Senterpartiets program har som overskrift på rovdyrkapitlet «Rovdyrpolitikken må sikre bærekraftig bruk» Det sier noe om holdningen vi har til forholdet mellom de to delene av den todelte målsettingen for rovdyrpolitikken.

Vi har vært med på rovdyrforliket for å dra politikken i rett retning. Vi mener det var bra at et samlet storting i 2011 ble enige. Så er det slik at mange av formuleringene i forliket er tøyelige. De kan forstås på ulike måter.

Derfor må regjeringen sørge for at forliket blir fulgt opp av forvaltningen i tråd med det som var stortingets intensjon. Jeg tror vi om ikke alt for lenge må sette oss ned på Stortinget og diskutere: har det skjedd? Og hvordan kan vi i så fall sørge for at så skjer?

Der lisensjakt ikke gir ønsket resultat – har forvaltningen på en god nok måte fulgt opp forliket og tatt ut de resterende dyrene? Mitt klare svar på det er nei.

Nå har det kommet positive signaler fra miljødirektoratet om bjørn – og det må følges opp i faktiske uttak til våren. 

Hva med bestandsregistrering av havørn. (pkt.1.8) er dette fulgt opp?

Så har vi spørsmålet om ulv. Det ble ikke noen avtale med Sverige i løpet av 2013. Vi har etterlyst status på denne prosessen i stortingets spørretime. Og da skal vi i følge forliket igjen diskutere bestandsmål om ulv. Vårt utgangspunkt i de eventuelle forhandlingene på stortinget er at Norge ikke skal ha noen forpliktelser for ulv.

Det er ingen grunn til å avgrense diskusjonen om rovdyr til kun et spørsmål om rovdyrforliket selv om regjeringen har lagt forliket til grunn i sin plattform. Til det vil jeg si at rovdyrforliket ikke dikteres av noen regjering, men er fremforhandlet på stortinget og gjelder så lenge partene som har inngått forliket står bak det.

Vårt utgangspunkt er at konfliktnivået fortsatt er for høyt. Tapstallene er for høye. Vår generelle holdning er at bestandsmålene må reduseres.

EMK - må det være så vanskelig?

Etter noen måneder i energi- og miljøkomiteen (EMK) på Stortinget har jeg reoppdaget at det er et politikkområde der det oppfattes som svært viktig å snakke slik at folk flest ikke forstår.

Som på et møte jeg hadde med en bransjeorganisasjon som kunne fortelle at de en gang hadde møtt en stortingspolitiker i kommunalkomiteen som ikke visste hva "spisslast" var for noe. De var rystet. 

Miljøbevegelsen har sluttet å snakke om FNs klimapanel. De fremstår som uendelig mye klokere når de snakker om IPCC (som er engelsk forkortelse av akkurat det samme) Klimaet skal reddes med CCS, CDM, TCM og at vi alle får oss AMS. 

Det er litt synd at hensynet til egen flinkhet skal gå foran hensynet til å snakke slik at folk forstår. For skal vi få aksept for å gjøre det som må gjøres for å få orden på klimaproblemet må folk forstå - og da er en god start å snakke om dette på en folkelig måte.