Monstersaken.

Saken om kraftmaster i Hardanger er blitt en monstersak. Regjeringen har ofte blitt beskyldt av politiske motstandere og de såkalte politiske ekspertene at man ikke lytter til grasroten. Men når man gjør det så beskyldes man av de samme folkene for å være svak. Det virker som om politikkens ideal er blitt å ikke ta ansvar.

Jeg kjørte i går over fjellet fra Oslo. Jeg har aldri før lagt merke til verken kraftlinjer eller master, men i går var det mange. Og jeg mener at det ikke nødvendigvis er størrelsen på mastene det kommer an på, men hvordan kraftgatene tilpasset terrenget. Ingen av disse mastene mellom Oslo og Stavanger vekker samme engasjementet som mastene i Hardanger gjør. Hardangermastene har blitt naturvernernes Mullah Krekar.

Jeg er glad for at beslutningen om å forsterke kraftnettet inn mot Bergen står fast. Kraftmaster med luftspenn er ikke et mål i seg selv, men vi må ha kraftlinjer som: 1. har stor kapasitet. 2. er sikre i drift. 3. gir mulighet for å koble på ny fornybar energi.

Så får vi se om en ny vurdering av sjøkabel viser at en sjøkabel vil gi et slikt resultat. Ingen ansvarlig statsråd eller regjering kan akseptere at Bergensregionen kommer i samme kraftsituasjon som Midt-Norge. Terje Riis-Johansen og regjeringen fortjener skryt for å fatte en beslutning. Utredninger inn i evigheten krever ikke politisk mot. Påstander om at reelle problem bare er vill fantasi, som for eksempel å påstå at Bergen ikke trenger økt overføringskapasitet, krever heller ikke mot.

Så tror jeg ikke noen ønsker monstermaster i Hardanger - og nå får vi en ny uavhengig vurdering av sjøkabel. I tillegg skal man ha en dialog med kommunene i regionen om endelig trase for den vedtatte linjen. Det er bra, fordi det er viktig at alle er trygge på at en slik beslutning fattes på rett grunnlag.

Jeg vil likevel ikke gi slipp på at videre utvikling av Hardanger ikke må være på premissene til de konserverende krefter. (nikkers-eliten) Vi skal fortsatt bygge veier, småkraftverk og industri i Hardanger. Det vil alltid være min tilnærming. For eksempel så synes turistene at en ferjetur på fjorden er hyggelig - men det har aldri vært et legitimt argument mot å bygge Hardangerbroen.

Spørsmålet om vi skal greie å "bevare Hardanger" handler for meg ikke om kraftlinjer eller ikke, men om vi greier å føre en næringspolitikk som skaper vekst og optimisme i hele landet.
 

Kraftlinjer i Hardanger.

Jeg kommer ikke til å være i lenkegjengen som skal markere motstand mot kraftlinjer i Hardanger. Det er det flere grunner til:

- Byggingen av kraftlinjen mellom Sima - Samnanger vil ikke endre det faktum at Hardanger er et av Norges vakreste steder. Det er ikke slik at Hardanger vil bli ødelagt. Det er heller ikke slik at det ikke er kraftlinjer i Hardanger fra før av.

- Sikker forsyning av elektrisk kraft er svært viktig også i Bergen. Det er jo underlig at i Midt-Norge er manglende krafttilgang den viktigste politiske saken. I Bergen er en potensiell uholdbar kraftsituasjon (forsyningssikkerhet) helt greitt.

- Det faktum at det ikke har vært store utfall i strømtilførselen så langt til Bergen er et dårlig argument. Det er som å si at det ikke er vits i å skifte de slitte bremsene på bilen, fordi du så langt har greidd å stoppe tidsnok hver eneste gang. Og du har i fremtiden tenkt å kjøre slik at du ikke trenger å bråbremse.

- Sjøkabel hadde vært flott. Men erfaringene med hvor lang tid det tar å reparere en sjøkabel (blant annet NorNed) gjør at dette alternativet ikke er ønskelig uavhenig av pris.

- Det er ikke noe argument mot linjen at deler av strømmen skal brukes til å elektrifisere installasjoner i Nordsjøen. (blant annet Gjøa-plattformen) Elektrifisering av sokkelen er et viktig klimatiltak. Og det er bred politisk enighet om at vi også i fremtiden skal være en olje- og gassprodusent.

Det kan virke som at det er en samlet motstandsbevegelse mot kraftlinjen. Jeg tror ikke det er riktig og mener å observere to typer motstandere: De som ønsker vekst og utvikling i Hardanger, men som mener kraftlinjen bør bygges på en annen måte. (de jeg har sympati for) Og de som er mot ethvert inngrep, som veier, broer, industrianlegg, steinbrudd og kraftlinjer, i Hardangernaturen (nikkers-eliten).

Vi må videre lytte mest til den første gruppen. Nå som vi har godtatt denne linjen er det viktig at den også kommer Hardanger til gode. Vi må derfor få fortgang på utbyggingen av småkraft i Hardanger. For det vil ikke bli fortstått om det gis konsesjon til å bygge kraftlinje, og så nekter man i neste omgang en lokal grunneier å utnytte energien i bekken som renner bak huset. (og han hyggelige cider-produsenten i Ulvik må få lov å sette opp skiltet sitt.)

Til slutt må jeg kommentere nikkers-eliten som har drevet kampen mot kraftlinjen etter prinsippet om at alle argument er gode argument. Et godt eksempel på dette er Bjarte Hjelmeland som sier følgende til bt.no:  "Men bare det at denne saken ikke kan ankes, viser at regjeringen selv mener de ikke har rent mel i posen, sier Hjelmeland."  Hvem er det Hjelmeland mener burde avgjøre saken om ikke regjeringen skulle gjøre det?

Og motstanderne av kraftlinjen kommer også uheldig ut når de antyder at Statnett bygger linjer for moro skyld. Mitt klare inntrykk er at investeringsviljen i Statnett har vært for liten, ikke for stor.

Jeg håper nå at man får i stand et godt samarbeid med berørte kommuner i byggeprosessen. Statnett bør ikke være arrogante, men lydhøre og forståelsesfulle for at de faktisk gjør et naturinngrep som det er stor motstand mot.

Det er mange lokale motstandere av kraftlinjen som fortjener ros for den innsatsen de har gjort og som jeg ikke er i tvil om har påvirket det endelige vedtaket slik at resultatet blir bedre enn uten deres innsats.