Kampen er fiks

Det er mange problem i samfunnet. Juks i spill er et slikt problem. Kampfiksing heter det. Det kan for eksempel bestå i at et dårlig fotballag gjør seg enda dårligere for å være sikker på å tape. Så satser noen som vet om dette mye penger på at laget skal tape. Og i motsetning til laget så vinner disse personene mye penger. Og du skal være et skikkelig møkkalag for å ikke tape en kamp dersom det er målet du har når du går på banen.

Slikt juks skaper stor oppstandelse. Kulturministeren kommenterer med stort alvor. Alle er opprørt.

Men er ikke juks en del av gamblingens vesen? Fra (tegneserie-) litteraturen kjenner vi til dette: Speil for å se motstandernes kort, jukseterninger med kun seksere, kortstokker med 16 ess og roulettbord med magnet på 0-en. Den som ble tatt ble dynket i tjære og rullet i fjær.

Er det virkelig en nyhetssak at Claus Lundekvam med vilje har spilt ballen ut til kast? Fortjener gamblingen denne beskyttelsen? Lotto er for eksempel et spill som står for det stikk motsatte av normal fordelingspolitikk. Hele tanken er jo å ta fra de mange for å gi til de få. Det er sosialisme i revers. Og klart det foregår juks. Jeg er ikke et sekund i tvil om at både Ask og Embla er korrupte og vet om talllet går opp eller ned i  jokertrekningen.

Den som er med på leken må spise steken. Men det er en grense for alt. Da Follo gikk til cupfinalen så krysset de en grense. Et elendig Adeccolag som kommer så langt må ha blitt bestukket.

Så konklusjonen må bli: Litt juks er ok. Den som går for langt må få smurt inn de rosa draktene med tjære og rulles i fjær.