Velkommen til Norge Dalai Lama

Grunnloven. 200 år. Frihet. Selvstendighet. 2014 er et år der honnørordene leveres dusinvis. Det er det god grunn til. Vår grunnlov og vår frihet fra både svenskene, danskene og EU er  vel verdt en skikkelig feiring. 1814, 1884, 1905, 1945, 1972 og 1994 er viktige årstall for vår nasjonale identitet.

 Det er altså i dette året 2014 vår regjering vender ryggen til tidligere fredsprisvinner Dalai Lama. Av hensyn til vårt forhold til Kina. Ingen betviler våre fremste lederes, som statsministerens og utenriksministeren, begeistring for Dalai Lama. Det er ingen formildende omstendighet. Det gjør feigheten enda mer tydelig.

Norge er et land som opp gjennom årene har tjent gode penger på nærmest enhver krise i verden. Er det krig i en region så får mennesker i mange andre land oppleve lidelse, nød som følge av stigende råvarepriser, flyktningestrømmer og sykdommer. Hovedregelen er at når det er krise så nyter vi godt av økte priser på olje- og gass.

Vi har som et selvstendig land vår soleklare rett til å ta mot besøk av de vi selv ønsker å motta besøk fra. Det er ikke slik at vi kan akseptere at Kina gjennom sin økonomiske kraft skal kunne påvirke om norske myndigheter skal, eller ikke skal, ta mot Dalai Lama.

Jeg mener også at vi ved å vike unna i denne saken svikter vår rolle som fredsprisnasjon. Vi er svært opptatt av å understreke nobelkomiteens uavhengighet fra norske myndigheter. Da burde vi være like tydelige på at vi ikke godtar en kopling mellom våre eksport- og utenrikspolitiske interesser og de valg Nobelkomiteen tar. Ved å gi etter for kinesisk press nå, så svikter vi ikke bare Dalai Lama og fredsprisen han fikk i 1989. Det kan også tolkes som om vi tar avstand fra beslutningen om å tildele fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010.

Regjeringens beslutningen viser Kina og resten av verden at norske myndigheter gir etter for press. Selv press som er begrunnet i avgjørelser gjort av den norske Nobelkomite. Det er en indirekte aksept av at norske myndigheter hefter for de valg som nobelkomiteen gjør. Og vi er naive om vi tror at vi ikke i årene fremover vil få situasjoner der Kina har synspunkter på fredsprisvinnere. Kampen for menneskerettigheter i Kina vil ikke bli mindre viktig i årene fremover. De som kjemper den kampen må oppleve å ha vår fulle støtte og at ingen lakseksport i verden må forhindre det.

Dersom Norge lar være å stå opp for fredskjempende mennesker av hensyn til egen økonomi. Hvem skal da ha råd til det?

Denne saken viser hvordan den norske regjeringen ser på Norge i verden. Vi står krokbøyd med lua i hånda - og smiler over skillingen som klirrer vår egen  i lomme. Det er pinlig, men heldigvis er det ikke for sent for regjeringen å snu.