Mexicogulfen har ingenting med norsk sokkel å gjøre.

I dag har Olje- og energidepartementet utlyst den 21. konsesjonsrunden. 94 blokker i Norskehavet og Barentshavet tilbys oljeselskapene. Norsk olje- og gasspolitikk ligger fast med jevn leteaktivitet og vi utvinner det vi finner.

Jeg er blant de som ikke tror at mindre aktivitet på norsk sokkel vil bidra til lavere globale klimautslipp. Såderfor er jeg enig i den "balanserte" olje- og gasspolitikken som Regjeringen fører. Det skaper arbeidsplasser og penger i statskassen til gode for både dagens innbyggere og forhåpentligvis også kommende generasjoner. Jeg har enda til gode å høre noen tar avstand fra oljepengene. De er bare mot oljeutvinningen. Inkonsekvens er en egen øvelse i den offentlige debatten.

Jeg er mot å åpne for olje- og gassvirksomhet i Lofoten og Vesterålen. Det skal være en del av det arealet som kommende generasjoner kan bestemme over.

Men det jeg finner meget underlig er alle argumentene som tillates i debatten om oljå. Da skipet "Full City" forliste utenfor Langesund så ble det et argument mot oljeboring. Meningsløs argumentasjon. For hva lærte vi av "Full City?" Jo, at olje griser til strender og at sjøfugler trives dårlig med olje på kroppen. Men var det ny kunnskap? Selvsagt ikke.

Oljeutslippet i Mexicogulfen har blitt selve kronargumentet mot oljeboring. Men er det et godt argument mot? Ja, selvsagt. Det viser at petroleumsutvinning er beheftet med en risiko for at det går galt. Og at konsekvensene ved et uhell er store. Det er gode argumenter mot utvinning av olje- og gass, men det er slettes ikke noe nytt. En slik erkjennelse av risiko og konsekvens har vært der siden den første brønnen ble boret i Nordsjøen. Jeg mener det som har skjedd i Mexicogulfen ikke endrer den vurderingen på norsk sokkel.