Besøk i april.

Å være stortingsrepresentant handler (heldigvis) om mer enn å være på stortingsmøter. Jeg har både tid og mulighet til å reise rundt i hele landet for å møte folk. Det er viktig både for å lære og for å få innspill. Her er mine planer etter påske: (planen er ikke helt endelig)

7. april Rogalandsbenken (det vil si de 13 stortingsrepresentantene fra Rogaland) er på Bryne. Møter med ulike lokale bedrifter, organisasjoner og kommune. Middag i Egersund på kvelden.

8. april Rogalandsbenken besøker Dalane.

9. april Landsstyremøte i Senterpartiet på ettermiddagen. Landsstyret skal ha sitt møte på Gardermoen. Landsstyret er partiets høyeste organ mellom landsmøtene. Her møter fylkesledere og sentralsstyret i tillegg så møter noen fra stortingsgruppa, senterungdommen og senterkvinnene.

10. april Landsstyremøte Gardermoen.

12. april Skal besøke Bryne videregående skole og ha 3 økter på to skoletimer hver. Her skal jeg prøve å forklare litt om hva stortinget og regjeringen egentlig gjør. Skal ha møte med en grunneier som skal orientere om hvordan han opplever å være grunneier til en vindkraftpark.

13. april Skal besøke Petoro i Stavanger og Rogaland Politidistrikt.

16. april Skal besøke NAV Sandnes. Og Iris for å lære mer om årsaker til sykefravær.

20. april Skal besøke Petroleumstilsynet. På kvelden skal jeg ha foredrag for Bryne Rotary klubb.

22. april Skal besøke Karmøy Senterparti og ha et opplegg i Karmøy/Haugesund på dagen.

23. april Skal besøke Dalane.

26. april: Datoen er satt av til besøk av Haugalandet med Rogalandsbenken.

Dyrere biler eller billigere biler?

Jeg har i dag vært på besøk hos Møller Bil som selger folkevogner. Jeg hadde tre formål med besøket:

- Lære mer om hva som gjør at folk velger den ene eller andre bilen når de står i butikken.

- Få frem den innsatsen som regjeringen har gjort for å få ned CO2 utslippene fra nye biler.

- Signalisere at omleggingen av avgiftene på nye biler skal holde frem. Biler med lavt CO2 utslipp bør bli billigere og biler med høyt CO2 utslipp bør bli dyrere.

NRK Rogaland var med på besøket, og resultatet kan du se her. I innslaget legges det stor vekt på at noen biler vil bli dyrere og mindre vekt på at mange biler vil bli billigere. Men alt i alt så synes jeg budskapet kommer bra frem. Og jeg mener at jeg som politiker har en plikt til å skape debatt og å delta i debatten. Og forslaget er svært aktuelt fordi det er i tråd med en politikk som regjeringen har ført siden 2006 - og som har gitt veldig positive resultat. I snitt hadde en nybil solgt i slutten av 2009 et utslipp på 152g CO2 per km. I 2006 var tallet 177g CO2 per km. Og målet er 120g CO2 per km i 2012.

FrP protesterte høylytt på forslaget. Først var jeg i radiodebatt med Pål Morten Borli som er nestleder i Rogaland FrP. Han mente avgiftene var for høye. Både engangsavgiftene, årsavgiften og drivstoffavgiftene. Klassisk FrP politikk. Men forslagene hans er i liten grad å finne i det alternative statsbudsjett partiet la frem i høst. Og jeg har heller ikke opplevd at Frp har protestert heftig på omleggingen av avgiftene vi har hatt siden 2006.

I kveldssendingen var Ketil Solvik-Olsen (stortingsrepresentant FrP) med for å kommentere. Han forsøkte å latterliggjøre forslaget ved å vise til at vi ikke alle kan kjøre Fiat 500. Han nevnte ikke at også biler som VW Passat og Nissan Qashqai også er avgiftsvinnere. Så brukte han hersketeknikk med å henvise til at enkelte politikere likte å være i media og at påsken var en fin tid for slike utspill. Jeg tror nok ikke NRK måtte mase veldig lenge for å få Ketil heller til å stille opp. Så der er vi nok ganske like.

Saken er utrolig viktig. Biltrafikken står for en stor andel av våre totale CO2 utslipp. Folk trenger bil og vil bruke bil, da må vi sørge for at det lønner seg å gjøre kloke miljøvalg. For de bilene som selges i år skal være på veiene i 10-15 år fremover.

Alt i alt oppsummerer jeg det som en god sak - og nå må jeg sørge for at forslaget blir fulgt opp. Det er jeg trygg på at vil skje. Rett og slett fordi det er god miljøpolitikk som har vist seg å virke.

Vil du lese mer om de endringene som har vært siden 2006 så kan du lese pressemelding fra Finansdepartementet fra fremleggelsen av statsbudsjettet.

Ønsker vi en overvåkingsstat?

Jeg var i dag med å arrangerte kurs om datalagring for mine medrepresentanter på Stortinget. Jeg hadde med meg representanter fra alle partier (unntatt Ap) på å ha dette kurset. Erlend Bjørtvedt (telenor), Torgeir Waterhouse (IKT Norge) og Camilla Lindberg (Riksdagsrepresentant Folkepartiet Sverige) var innledere.

En av deltakerne på kurset sa til meg etterpå at dette direktivet blir verre jo mer man lærer. Jeg synes det var en god oppsummering. For direktivet som politiet skyver foran seg og påstår er helt avgjørende for å bekjempe alvorlig organisert kriminalitet er så enkelt å komme rundt at selv en femåring kan greie det.

Har du ufyselige planer så kan du ved å bruke for eksempel anonym mobiltelefon, andres nettverk og skype kunne kommunisere helt utenfor politiets kontroll. Direktivet vil ramme uskyldige mennesker som vil bli utsatt for en overvåking som mangler sidestykke. Og i takt med den teknologiske utviklingen så vil det bare bli verre og verre.

På kurset ble det sagt at i Storbritania er det nå mer enn 600 instanser som ønsker tilgang til den informasjonen som blir lagret. Jeg tipper at i Norge vil også skatteetaten, trygdeetaten, tolletaten og andre være raskt frempå og kreve sin "rettmessige tilgang".

I Sverige er saken så kontroversiell at man har godtatt en bot på 28 millioner kroner for å ikke ha tatt inn direktivet. Det står det respekt av. Og som Camilla Lindberg sa på kurset: "Dere som ikke engang risikerer bot må jo bare si nei."

Dersom politiet mener alvor når de sier at de ikke vil kunne oppklare og forebygge kriminalitet uten datalagringsdirektivet, så har vi et politi som ikke under noen omstendig er klar for å gjøre den jobben de er satt til i fremtiden. Datalagringsdirektivet vil nemlig ikke bli noe mer enn kjekt å ha - om man da ikke tar neste steg og lagrer innhold i samtaler og sms. Og vil du at kanskje så mange som 250 selskaper skal ha lagret informasjon om hva du prater om i telefonen eller skriver i sms og e-poster?

Politiet har vært yppet seg i denne saken. Politiet trekker frem de mest ufyselige kriminalsaker (som NOKAS og gruppevoldtekter) og gir et klart inntrykk at uten en massiv lagring så vil ikke politiet ha sjanse til å oppklare denne typen saker i fremtiden. Jeg synes det er en fæl måte å drive samfunnsdebatt på.

Nå må politiet på banen å delta i debatter - og ikke sende AP-representanter (som egentlig er mest redde for å legge ned veto mot et EU-direktiv?) ut i krigen.

Byråkratiske feilskjær.

Norge er et gjennomregulert samfunn. Det er mye positivt med det, men noen ganger går det alt for langt. Det er etter min mening minst fem årsaker til at vi får regler som vi sannsynligvis hadde greidd oss like godt uten:

1. Den norske byråkrat må sørge for å ikke bli overflødig. Nytt regelverk skal implementeres, håndheves og utvikles. Det gjør byråkraten uunværlig og sikrer arbeid.

2. Tunge økonomiske interesser ser mulighet til å tjene penger på nytt regelverk. Det skal arrangeres kurs i nytt regelverk og det skal kjøpes inn nytt utstyr for å følge opp regelverket.

3. Jakten på nullrisikosamfunnet. Alt er farlig - og skjer det noe galt er det alltid regelverket som må strammes inn. Media løfter frem bagateller som verdensproblem og politikerne lover å se på regelverket. Argumentet om at folk selv har et ansvar holder aldri.

4. Regelverk kan holde konkurrenter unna. Strengt regelverk vil alltid være en fordel for de store aktørene. De har ressurser til å etterleve regelverket, mens potensielle nye aktører lar være å satse for de vil bli for krevende å oppfylle regelverket. Derfor ønsker man velkommen regler som man er mot.

5. EU/EØS. Norske borgere må ikke bare bære konsekvensene av virkningene av punkt en til fire i Norge, men faktisk i hele Europa. Når byråkrater i Brussel sikrer sin egen eksistens så rammer det også Norge.

Hva er det så jeg mener? Jeg kan nevne tre eksempel:

1. mai kommer det krav om båtførerbevis for å kjøre fritidsbåt. Dersom man mener sikkerhet til sjøs er så viktig - hvorfor gjelder kravet kun for personer født etter 1980? Her tror jeg det er noen som skal tjene penger på å arrangere kurs og prøver og som igjen har fått med seg byråkratene som igjen har fått med seg politikerne. Ja til og med relativt fornuftige politikere.

1. januar 2010 ble sprengningsertifikatene til norske bønder inndratt. Noen har tydeligvis bestemt seg for at vårt samfunn ikke kan leve uten en regulering av den farlige kombinasjonen bønder og dynamitt. Jeg tror heller det er noen som vil tjene penger på å overta sprengningen for bøndene, som har fått gjennomslag for sine krav.

Et annet eksempel er Vegdirektoratet som har fått for seg at landbruksmaskiner mellom 3 og 3,5 meter utgjør en stor fare for trafikksikkerheten. Jeg har aldri sett noen dokumentasjon på dette - likevel jobbes det med å innføre regler på dette som vil gi norske bønder en betydelig tilleggsregning. Nå håper jeg og tror at samferdselsministeren vil sørge for at de mest kostbare og meningsløse forslagene aldri blir en realitet.

Regjeringen jobber med å kutte kostnader. Byråkratiet er et godt sted å begynne. Har du eksempler på tullete regelverk? Skriv gjerne i kommentarfeltet.

Fattig i verdens rikeste land

Innlegg holdt i Stortinget:

For Senterpartiet er kampen for økonomisk utjamning en av bærebjelkene i politikken. Vi er opptatt av utjamning mellom grupper av folk, geografisk utjamning og ikke minst utjamning på global basis.

Det er en spesiell øvelse å debattere fattigdomsbekjempelse i et av verdens rikeste land. Fattige i Norge har en levestandard som svært mange mennesker på kloden bare kan drømme om. Men det er likevel ikke enkelt å være fattig i Norge. Levestandard måles opp mot levestandarden i omgivelsene, og vi må erkjenne at ikke alle har fått lov å ta del i den velstandsøkningen som har vært i Norge de siste ti årene. Mange er fattige, og særlig er det barn som opplever fattigdom og ikke minst eksklusjon. Det skal vi bekjempe, og dette er et av de spørsmålene som gjør at Senterpartiet i særlig stor grad trives i et samarbeid med venstresiden i norsk politikk.

Fattigdomsbekjempelse handler både om stabile, gode fellesskapsgoder og om målrettede tiltak for å løfte folk ut av fattigdom. Barnehagesatsing, gratisprinsippet i skolen og utjamning gjennom skattesystemet er noen av de viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom, og det er god rød-grønn politikk å satse på de brede ordningene.

Vi må satse på å gi flest mulig mennesker har en god og trygg plass å bo. Derfor har det løftet som har vært i bostøtten, vært særlig viktig. Å få flest mulig mennesker i jobb er den beste måten å bekjempe fattigdom på. Men vi må også ha gode sikkerhetsnett gjennom gode trygdeordninger for dem som faller utenfor arbeidsmarkedet, og vi må ha en sosialhjelp som skal være et siste sikkerhetsnett for folk som ikke fanges opp av andre ordninger.

Jeg opplever at opposisjonspartiene betrakter fattigdomsbekjempelse som en særlig øvelse innenfor politikken, mens regjeringspartiene har fattigdomsbekjempelse som en integrert del av all sin politikk. Skattepolitikk er fattigdomspolitikk. Kommuneøkonomi er fattigdomspolitikk. Utdanningspolitikk er fattigdomspolitikk. Boligpolitikk er fattigdomspolitikk.

For Senterpartiet er kommunene et viktig redskap for å bekjempe fattigdom. Det er kommunene som skal sørge for de gode velferdstilbudene til alle. Jeg registrerer at forslagsstillerne i dag har fått den såkalte statlige syken: Om bare staten griper inn med f.eks. statlige minstenormer for sosialhjelp, vil fattigdommen bekjempes. Senterpartiet har tro på at kommunene tar fattigdomsbekjempelse på alvor og er de som er best i stand til å råde også over sosialhjelpen. Med statlige minstenormer vil kommunene bli redusert til ekspeditører av statlig politikk. Dersom forslagsstillerne faktisk mener det som de foreslår – noe jeg går ut fra at de gjør – bør de ta steget helt ut og foreslå å gjøre sosialhjelpen om til en statlig ordning. Det ønsker ikke Senterpartiet, og det har vi heller ikke tradisjon for i Norge.

Fattigdomsbekjempelse i et av verdens rikeste land handler ikke bare om større, bredere og bedre ytelser. Det handler også om å ta et oppgjør med et samfunn der materielle verdier avgjør hele vår opplevde livskvalitet. Vi har utviklet en kultur der barn alt i barnehagen vet forskjell på dyre og billige klær, der ferie til Thailand er mer høyverdig enn telttur på Sørlandet, og der en ny Mercedes er bedre enn en gammel Volvo.

Det vil alltid være økonomiske forskjeller mellom folk i Norge. Vi må klare å vri tenkningen om at materiell velstand og livskvalitet ikke nødvendigvis går hånd i hånd. Skal vi klare det, må vi fokusere mer på oss og mindre på meg. Vi må fortsette å bygge de brede ordningene, og det har regjeringspartiene tenkt å gjøre i denne perioden.

Oljeboring i Lofoten og Vesterålen

Jeg har fått et spørsmål om hva jeg mener om oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen. Her er mitt svar:

Jeg tror at det vil være mulig å ha oljevirksomhet i de omstridte havområdene i Lofoten og Vesterålen med minimal påvirkning av miljøet og minimal risiko for storulykke. Det vil si et samlet risiko/konsekvensbilde som ikke avviker vesentlig fra det vi godtar andre steder på norsk sokkel.

Oljen og gassen vi nå produserer har en historie som er på millioner av år. "Vår generasjon" har utvunnet svært mye av oljen og gassen som finnes utenfor vår kyst. Jeg mener derfor at vi bør spare noen områder til kommende generasjoner. Vi har alt forsynt oss mer enn nok av denne begrensede og ikke fornybare ressursen. Jeg mener derfor at vi bør verne Lofoten og Vesterålen i for eksempel 100 år.

Drømmen om Lofoten og Vesterålen kan fort bli en sovepute for norsk oljeindustri. Jeg mener vi skal ha maksimal fokus på å utvinne mest mulig av den oljen som er i eksisterende felt og i de områdene som alt er åpnet. En skikkelig satsing her kan gi både arbeidsplasser og verdiskapning i tiår fremover.

Så svaret på spørsmålet er at jeg sier nei til olje og gassvirksomhet i Lofoten og Vesterålen.

Nye Høyre: Pisk og overvåkning

Datalagringsdirektivet fra EU vil innebære en massiv overvåkning av hvem du og jeg sender sms og e-post til, ringer til og hvor vi er når vi ringer. Jeg og Senterpartiet mener at direktivet er totalt uakseptabelt.

I forhandlingene om ny regjeringsplattform fikk vi gjennomslag for at Senterpartiet og SV sine representanter kan stemme mot direktivet. Arbeiderpartiet trenger altså støtte for å presse gjennom direktivet. Venstre, KrF og Fremskrittspartiet er tydelige på at direktivet ikke kan aksepteres. Det skal de ha skryt for!

Det er altså Høyre som avgjør denne saken. Et parti man skulle tro var tydelige motstandere av statlig pålagt overvåkning av enkeltindivider. Men så enkelt er det tydeligvis ikke. Det virker som Høyres ledelse ønsker at direktivet skal vedtas. Om dette skyldes respekt for EU eller Arbeiderpartiet vil jeg ikke spekulere i.

I helgen hadde seks av Høyres fylkeslag årsmøte. På alle seks årsmøtene var det forslag om å vedta en uttale som var kritisk til datalagringsdirektivet. På fem av årsmøtene ble det bestemt at man ikke skulle ta stilling til saken nå. Det er ganske oppsiktsvekkende at fem av seks fylkeslag lar være å ta stilling til den eneste saken Høyre kan avgjøre i Stortinget denne perioden. I følge avisa Nationen var det også sentrale stortingsrepresentanter som var talsmenn for utsettelse. Likevel avvises det bestemt at det er sendt ut en partipisk fra partiledelsen. Dette virker lite sannsynlig. Om to eller tre fylkeslag hadde gjort det kunne jeg trodd det, men fem av seks fylkeslag kan ikke tenke så likt.

Neste helg skal det være fylkesårsmøter i Hedmark, Hordaland, Vestfold, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane. Jeg håper disse fatter kloke vedtak etter egen overbevisning og ikke utsettelsesvedtak etter partiledelsens ønsker.

Simonsen og Yssen feirer kvinnedagen på bærtur.

Ingunn Yssen og Marie Simonsen har skrevet kronikk i VG.

Jeg er en varm forsvarer for både kvinnedagen, og jeg mener at vi langt fra er i mål med reell likestilling i Norge. Og globalt er hovedregelen at kvinner hver eneste dag lider for menns dumhet.

Men en slik teoretisk tilnærming til livet, kjønn og barn som Simonsen og Yssen gir uttrykk for i denne kronikken gjør meg provosert. Jeg tror de undervurderer både unge kvinner og ikke minst unge menn. Og jeg opplever at de i kronikken tar utgangspunkt i at livskvalitet utelukkende måles i penger og suksess i yrkeslivet. Det er jeg uenig i.

De to kronikkforfatterne undervurderer nok både gleden ved og ikke minst nytten av å ha barn. Den dagen det ikke lengre er lykken i livet å snakke om karriere over en hastig kopp cappuccino, så tror jeg ikke lenger man vil være enig i påstanden: "Kvinner med barn kommer dårligere ut på alle statistikker som måler, penger, fritid, karriere og lykke mens det er omvendt for menn."

Mitt inntrykk er at mor i mange tilfeller faktisk ønsker å være hjemme med barnet etter fødselen. Også kvinners anlegg for melkeproduksjon kan gjøre at det blir slik. Men jeg mener dette skal være et valg som familien skal ta - og som ikke fremtvinges av verken lovverk eller andres forventninger.

Vi må selvfølgelig fortsette å legge til rette for at far skal ha økt mulighet til å ta ansvar for barns oppvekst. Jeg er ikke enig med høyresiden som vil fjerne pappapermen. Jeg tror unge menn er klar for full valgfrihet, men dessverre ikke deres eldre arbeidsgivere (verken menn eller kvinner) Derfor må en del av permisjonen øremerkes far. Og far må få selvstendig opptjeningsrett. Og ikke minst må vi få økt engangsstønaden. (Dette i tråd med SPs prioriteringer)

Så konklusjonen er kanskje at jeg mer lar meg provosere over måten Yssen og Simonsen skriver det på, enn innholdet i kronikken. Men nå må jeg slutte for nå skriker Georg.

Politikk i nye kanaler

Har i dag vært på kurs med Erlend Fuglum. Han snakket blant annet om sosiale medier, som twitter, facebook og blogg. Det er ingen tvil om at dette vil bli viktige redskaper i det politiske arbeidet fremover. I politikken er det viktigste å få resultater, men minst like viktig er det å gjøre kjent hva du jobber for og hva du har fått til. Sosiale medier vil endre seg mye framover, og det vi ser i dag er en commodore 64 som om en del år kan bli en pc.

Jeg har stor glede av sosiale medier. Jeg får innspill om saker som jeg bør ta opp. Det gir en direkte kanal for å gi uttrykk for mine meninger uten å filtreres gjennom en journalist. Og det gir også mulighet for å ha mer direkte kontakt med journalister og interesseorganisasjoner.

Det jeg synes er mest krevende med facebook er balansen mellom den private Geir og stortingsrepresentanten Geir. På den ene siden ønsker man å være tilgjengelig og kommunisere direkte og ærlig. På den andre siden er jeg klar over at jeg har en rolle. Jeg representerer ikke bare meg selv, men også de som har stemt på meg. Og i tillegg så vil man gjerne verne litt om privatlivet. Det er en vanskelig balansegang.

Jeg føler at dersom man tenker seg litt om så går det greitt, og så må man lære av de gangene man ikke tenker seg om. Som politiker må man tåle å få klare meldinger og kritikk. Det er svært nyttig.

Det er bare en ting jeg virkelig hater - og det er "si din mening her" feltene som mange nettaviser har. At landets redaktører aksepterer den debatten og de personangrepene som kommer her er helt vanvittig. Det er faktisk ingen menneskerett å slenge dritt anonymt! Da har jeg langt mer sans for, og ikke minst respekt for, Reidar Reimes saftige leserinnlegg mot meg og Senterpartiet i Jærbladet. Hvorfor skal man akseptere anonyme leserinnlegg på nett når man ikke aksepterer det i papiravisen?

Fra store og små ting hjemme til stortinget

Jeg er tilbake på Stortinget fra neste uke av. Jeg holder nå på å skru hjernen stadig mer inn på jobb. I morgen og lørdag er det en samling for fylkestingsgruppa og det nyvalgte fylkesstyret i Rogaland Senterparti. Alltid nyttig og hyggelig å tilbringe litt tid med de man jobber sammen med.

Jeg holder også på med en plan for hva jeg skal gjøre denne våren. For det å sitte på Stortinget er veldig mye mer enn det å sitte i stortingssalen. Har du tips til bedrifter, organisasjoner eller andre ting jeg bør besøke i Rogaland så tar jeg mot innspill.

Når vi nå "skal gå på jobben med den friske delen av kroppen og ikke være hjemme med den syke delen. Så bør man vel i mindre grad være hjemme med sykt barn også - og i stortingssalen er det jo alltid ledige stoler.