Politikk i nye kanaler

Har i dag vært på kurs med Erlend Fuglum. Han snakket blant annet om sosiale medier, som twitter, facebook og blogg. Det er ingen tvil om at dette vil bli viktige redskaper i det politiske arbeidet fremover. I politikken er det viktigste å få resultater, men minst like viktig er det å gjøre kjent hva du jobber for og hva du har fått til. Sosiale medier vil endre seg mye framover, og det vi ser i dag er en commodore 64 som om en del år kan bli en pc.

Jeg har stor glede av sosiale medier. Jeg får innspill om saker som jeg bør ta opp. Det gir en direkte kanal for å gi uttrykk for mine meninger uten å filtreres gjennom en journalist. Og det gir også mulighet for å ha mer direkte kontakt med journalister og interesseorganisasjoner.

Det jeg synes er mest krevende med facebook er balansen mellom den private Geir og stortingsrepresentanten Geir. På den ene siden ønsker man å være tilgjengelig og kommunisere direkte og ærlig. På den andre siden er jeg klar over at jeg har en rolle. Jeg representerer ikke bare meg selv, men også de som har stemt på meg. Og i tillegg så vil man gjerne verne litt om privatlivet. Det er en vanskelig balansegang.

Jeg føler at dersom man tenker seg litt om så går det greitt, og så må man lære av de gangene man ikke tenker seg om. Som politiker må man tåle å få klare meldinger og kritikk. Det er svært nyttig.

Det er bare en ting jeg virkelig hater - og det er "si din mening her" feltene som mange nettaviser har. At landets redaktører aksepterer den debatten og de personangrepene som kommer her er helt vanvittig. Det er faktisk ingen menneskerett å slenge dritt anonymt! Da har jeg langt mer sans for, og ikke minst respekt for, Reidar Reimes saftige leserinnlegg mot meg og Senterpartiet i Jærbladet. Hvorfor skal man akseptere anonyme leserinnlegg på nett når man ikke aksepterer det i papiravisen?