Simonsen og Yssen feirer kvinnedagen på bærtur.

Ingunn Yssen og Marie Simonsen har skrevet kronikk i VG.

Jeg er en varm forsvarer for både kvinnedagen, og jeg mener at vi langt fra er i mål med reell likestilling i Norge. Og globalt er hovedregelen at kvinner hver eneste dag lider for menns dumhet.

Men en slik teoretisk tilnærming til livet, kjønn og barn som Simonsen og Yssen gir uttrykk for i denne kronikken gjør meg provosert. Jeg tror de undervurderer både unge kvinner og ikke minst unge menn. Og jeg opplever at de i kronikken tar utgangspunkt i at livskvalitet utelukkende måles i penger og suksess i yrkeslivet. Det er jeg uenig i.

De to kronikkforfatterne undervurderer nok både gleden ved og ikke minst nytten av å ha barn. Den dagen det ikke lengre er lykken i livet å snakke om karriere over en hastig kopp cappuccino, så tror jeg ikke lenger man vil være enig i påstanden: "Kvinner med barn kommer dårligere ut på alle statistikker som måler, penger, fritid, karriere og lykke mens det er omvendt for menn."

Mitt inntrykk er at mor i mange tilfeller faktisk ønsker å være hjemme med barnet etter fødselen. Også kvinners anlegg for melkeproduksjon kan gjøre at det blir slik. Men jeg mener dette skal være et valg som familien skal ta - og som ikke fremtvinges av verken lovverk eller andres forventninger.

Vi må selvfølgelig fortsette å legge til rette for at far skal ha økt mulighet til å ta ansvar for barns oppvekst. Jeg er ikke enig med høyresiden som vil fjerne pappapermen. Jeg tror unge menn er klar for full valgfrihet, men dessverre ikke deres eldre arbeidsgivere (verken menn eller kvinner) Derfor må en del av permisjonen øremerkes far. Og far må få selvstendig opptjeningsrett. Og ikke minst må vi få økt engangsstønaden. (Dette i tråd med SPs prioriteringer)

Så konklusjonen er kanskje at jeg mer lar meg provosere over måten Yssen og Simonsen skriver det på, enn innholdet i kronikken. Men nå må jeg slutte for nå skriker Georg.