Fattig i verdens rikeste land

Innlegg holdt i Stortinget:

For Senterpartiet er kampen for økonomisk utjamning en av bærebjelkene i politikken. Vi er opptatt av utjamning mellom grupper av folk, geografisk utjamning og ikke minst utjamning på global basis.

Det er en spesiell øvelse å debattere fattigdomsbekjempelse i et av verdens rikeste land. Fattige i Norge har en levestandard som svært mange mennesker på kloden bare kan drømme om. Men det er likevel ikke enkelt å være fattig i Norge. Levestandard måles opp mot levestandarden i omgivelsene, og vi må erkjenne at ikke alle har fått lov å ta del i den velstandsøkningen som har vært i Norge de siste ti årene. Mange er fattige, og særlig er det barn som opplever fattigdom og ikke minst eksklusjon. Det skal vi bekjempe, og dette er et av de spørsmålene som gjør at Senterpartiet i særlig stor grad trives i et samarbeid med venstresiden i norsk politikk.

Fattigdomsbekjempelse handler både om stabile, gode fellesskapsgoder og om målrettede tiltak for å løfte folk ut av fattigdom. Barnehagesatsing, gratisprinsippet i skolen og utjamning gjennom skattesystemet er noen av de viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom, og det er god rød-grønn politikk å satse på de brede ordningene.

Vi må satse på å gi flest mulig mennesker har en god og trygg plass å bo. Derfor har det løftet som har vært i bostøtten, vært særlig viktig. Å få flest mulig mennesker i jobb er den beste måten å bekjempe fattigdom på. Men vi må også ha gode sikkerhetsnett gjennom gode trygdeordninger for dem som faller utenfor arbeidsmarkedet, og vi må ha en sosialhjelp som skal være et siste sikkerhetsnett for folk som ikke fanges opp av andre ordninger.

Jeg opplever at opposisjonspartiene betrakter fattigdomsbekjempelse som en særlig øvelse innenfor politikken, mens regjeringspartiene har fattigdomsbekjempelse som en integrert del av all sin politikk. Skattepolitikk er fattigdomspolitikk. Kommuneøkonomi er fattigdomspolitikk. Utdanningspolitikk er fattigdomspolitikk. Boligpolitikk er fattigdomspolitikk.

For Senterpartiet er kommunene et viktig redskap for å bekjempe fattigdom. Det er kommunene som skal sørge for de gode velferdstilbudene til alle. Jeg registrerer at forslagsstillerne i dag har fått den såkalte statlige syken: Om bare staten griper inn med f.eks. statlige minstenormer for sosialhjelp, vil fattigdommen bekjempes. Senterpartiet har tro på at kommunene tar fattigdomsbekjempelse på alvor og er de som er best i stand til å råde også over sosialhjelpen. Med statlige minstenormer vil kommunene bli redusert til ekspeditører av statlig politikk. Dersom forslagsstillerne faktisk mener det som de foreslår – noe jeg går ut fra at de gjør – bør de ta steget helt ut og foreslå å gjøre sosialhjelpen om til en statlig ordning. Det ønsker ikke Senterpartiet, og det har vi heller ikke tradisjon for i Norge.

Fattigdomsbekjempelse i et av verdens rikeste land handler ikke bare om større, bredere og bedre ytelser. Det handler også om å ta et oppgjør med et samfunn der materielle verdier avgjør hele vår opplevde livskvalitet. Vi har utviklet en kultur der barn alt i barnehagen vet forskjell på dyre og billige klær, der ferie til Thailand er mer høyverdig enn telttur på Sørlandet, og der en ny Mercedes er bedre enn en gammel Volvo.

Det vil alltid være økonomiske forskjeller mellom folk i Norge. Vi må klare å vri tenkningen om at materiell velstand og livskvalitet ikke nødvendigvis går hånd i hånd. Skal vi klare det, må vi fokusere mer på oss og mindre på meg. Vi må fortsette å bygge de brede ordningene, og det har regjeringspartiene tenkt å gjøre i denne perioden.