lørdag 7. januar 2012

Vekstens pris?

Det går så det grine i Rogaland, men kan me risikere at det kan gå så godt at det blir til å grine av?

På mandag og tirsdag er politikere, næringslivsfolk og andre samlet til det årlige Solamøtet. Tema dette året er vekstens utfordringer og muligheter. For i et kriserammet Europa ligger Norge og ikke minst Rogaland som en oljesmurt honningkrukke. Og utsiktene fremover er lyse. Nye store oljefunn og en sterk leverandørindustri med kunder i hele verden er et godt utgangspunkt. I tillegg er fylket befolket av et folk som ser på arbeid som glede, der andre ser på arbeid som betalt slit.

Jeg gleder meg over dette. Men vi må ta tak i at veksten har en pris.

Kampen om arbeidskraften kan bidra til en farlig lønnsvekst der særlig offentlig sektor kan tape. Hvem vil være ingeniør i kommunen når man kan tjene det dobbelte oljå?

Det er samme folkene som bygger kontorbygg for Statoil som bygger fjøs til bonden og skoler for kommunen. Kostnadsveksten er en utfordring.

Presset på arealene øker. Stadig mer av de ikke fornybare jordressursene bygges ned.

Vanskelig å være fattig når alle andre er så grævla rike. Fattigdom over eksistensminimum er et relativt begrep. (ai ai grusom setning)

Vanskeligere å henge med når alle andre løper stadig fortere. Kravene til effektivitet øker. Faller flere av lasset på grunn av dette.

En ungdomsgenerasjon med puter under armene? (jeg bekymrer meg av prinsipp ikke over ungdommens latskap. Siden tidenes morgen har man vært bekymret for ungdommen. Derfor spørsmålstegnet)

Et for ensidig næringsliv? behov for flere ben å stå på den dagen oljeprisen faller under 50
dollar?

Jeg håper vi på Solamøtet får en skikkelig debatt om vekstens bakside. Dersom man avfeier dette som pessimistisk snikksnakk, så kan vi risikere at Solamøtet om noen år blir som en Nord-koreansk presidentbegravelse. Det hadde vært til å grine av.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar