Senterpartiet på 30-tallet.

På hvert gruppemøte har vi satt av tid til for å diskutere Senterpartiets 90årige historie. Hver uke har en representant ansvaret for å ta frem noen tema fra hvert tiår. I går var vi kommet til 1930-tallet, og det var min tur å forelese. Jeg valgte litt ironisk å kalle innlegget for "oh happy days"

Her er mitt innlegg:

Dette skal på ingen måte være et forsøk på å gi et utfyllende bilde verken av 30-tallet eller utviklingen av Bondepartiet på 30-tallet.

30 årene var innholdsrike år – både i Bondepartiet og i det norske samfunnet.

Noen hovedtrekk/spesielle punkter:

Oppslutning ved stortingsvalg: 1930: 15,9%, 1933: 13,9% og 1936: 11.6%
Peder Kolstads bondepartiregjering fra 1931 til hans død i 1932 og Jens Hunseids regjering.
Vidkun Quisling (Oslo) var forsvarsminister.
Kriseforliket med Arbeiderpartiet i 1935
Okkupasjonen av Øst-Grønland.

Tiden:

Krisetider i landet – krisetider i Europa – krisetider i verden.

Hvordan kom Bondepartiet til makten?
Bondepartiet, Arbeiderpartiet og to venstrerepresentanter felte Mowinckels venstreregjering på den såkalte Lilleborg saken. Et stort utenlandsk selskap ville kjøpe seg opp i Lilleborg i Fredrikstad. Regjeringen ble felt etter å ha endret konsesjonslovene. Veien lå dermed åpen for den første bondepartiregjeringen, men:
Aldri før eller senere har noen regjering hatt et svakere parlamentarisk grunnlag: 25 representanter. Og vi kan vel også si at aldri før har noen regjering overtatt makten i en mer krevende situasjon for landet vårt. Ingen heldig kombinasjon – og ganske raskt måtte regjeringen i praksis gå tilbake på saken om Lilleborg.

Dette er den enkle historien om hvordan Bondepartiet kom til makten. Mer spennende er det kanskje å spørre hvorfor ville Bondepartiet ha regjeringsmakt?

Svaret på det kan kort oppsummeres med at man ville gjøre noe med krisen som var i norske bygder: Lønnsomhetskrise og gjeldskrise. Samtidig som de fleste opplevde en svak velstandsøkning – så var det tvangsauksjoner og nedgangstider som preget landsbygden.

I tillegg så var den politiske situasjonen preget av stor statsgjeld. Handlingsrommet var med andre ord begrenset – men regjeringen fikk stort sett gjennom bondepolitikken sin. Blant annet Margarinloven. Her er det elementer som vi kjenner igjen fra nyere tid (tidligere landbruksminister Terje Riis-Johansen sin kamp mot jukse osten): Forbud mot all markedsføring av produkter som inneholdt margarinfettstoffer under navn og symboler som assosierte til landbruk og bondenæringen. I tillegg skulle det kunne pålegges å blande inn en viss smørprosent i margarinen.

Bondepartiet leverte i stor grad på landbrukets forventninger. Uten å få nevneverdig jubel fra Bondelaget. (også kjent fra nyere tid)

Statsminister Kolstad døde vinteren 1932. Da valgte gruppa : Jens Hundseid til statsminister.

Okkupasjonen:

I utgangspunktet var okkupasjonen privat, men den norske regjeringen støttet opp om okkupasjonen. Helge Ingstad ble norsk sysselmann på Eirik Raudes Land fra 1932 til 1933.

Forsvarsministeren i Norge, Vidkun Quisling, ga ordre om at den norske Marinen om nødvendig skulle støtte okkupasjonen. Okkupasjonen ble stadfestet av den norske Bondepartiet-regjeringen den 10. juli 1931. Saken var så tyngende for de involverte parter at justisminister Asbjørn Lindboe oppsøkte et medium, Ingeborg Køber i håp om at hun kunne mane frem ånden til den nylig avdøde statsminister Peder Kolstad - Lindboe trengte avdødes råd.

Domstolen I Haag kom fram til at det norske suverenitetskravet på Øst-Grønland var ugyldig etter internasjonal rett.

Bondepartiets posisjon:

I hele denne tiden levde Bondepartiet i en skvis mellom de borgerlige og Arbeiderpartiet. Litt folkelig: Betydelig skepsis mot Arbeiderpartiet. Men samtidig en fremvekst av en frykt mot liberalismen som Venstre og Høyre stod for. Og mange erkjente at når det gjaldt spørsmål om sosial utjamning så var det mange fellespunkter med Arbeiderpartiet.

Dette er selvsagt en grov overforenkling av situasjonen. Det var også betydelig interne maktkamper både internt i partiet og mellom partiet og bondeorganisasjonene og avisa Nationen. Blant annet var det en betydelig maktkamp mellom Hundseid og Quisling.

Hundseid var både som statsminister og i perioden etter regjeringen hadde gått av orientert mot arbeiderpartiet. Skillet gikk for så vidt mellom småbøndene som orienterte seg mot AP og storbøndene som hadde en klart borgelig tilnærming. Men det var en stadig erkjennelse i Bondepartiet om at markedet måtte temmes – og sympati for at den økonomiske krisen måtte bekjempes ved hjelp av en motkonjunkturpolitikk.

Kriseforliket:

I 1935 inngikk Bondepartiet og Arbeiderpartiet det såkalte kriseforliket. Dette la grunnlaget for regjeringen Nygaardsvold.

Forliket sikret Arbeiderpartiet regjeringsmakt, mens Bondepartiet fikk gjennomslag for økonomiske virkemidler for økt lønnsomhet i landbruket.

Blant kravene til Bondepartiet var økte priser på smør og kjøtt, innføring av korntrygd som er en ordning der staten skulle forplikte seg til å kjøpe norskprodusert korn fra norske bønder før eventuell import av billig korn fra utlandet.

Arbeiderpartiet fikk også politiske gjennomslag hos Bondepartiet, og fikk blant annet støtte for etablering av ny industri, innføring av en prosent omsetningsavgift («fattigmannsskatten»), som er forløperen til dagens merverdiavgift.

Kriseforliket var nok ikke et uttrykk for et meningsfellesskaps mellom partiene – men nettopp et kriseforlik. Etter dette søkte Bondepartiet tilbake mot de borgerlige partiene – særlig etter Arbeiderpartiets fremgang ved valget i 1936. Men bondepartiet hadde likevel et pragmatisk og tett forhold til arbeiderpartiet utover i tiåret – og var i stor grad parlamentarisk grunnlag for regjeringen. Beskrives som ”evnen til å ri to hester på en gang” (Noe som kjent er en forutsetning å kunne for å drive politikk.)

Også politikken til partiet ble endret gjennom tiåret, blant annet ved at man strøk kravet om å redusere statsgjelden, lovfeste alderspensjonen og gikk bort fra sitt viktige prinsipp om at sosialhjelpen skulle utbetales i naturalia.

Oppsummert:

Bondepartiet utviklet seg til maktpartiet: Bondepartiet tok regjeringsmakt – for å bedre situasjonen på bygdene. Stort sett vellykket politikk for bygdene. Partiet utviklet politikken sin videre til stadig å sette bondekampen inn i en større sammenheng. Og i historiens lys er det ingen tvil om at det var strømninger i partiet som ikke var bra. Disse strømningene gjorde seg mer gjeldende i Bondelaget. Men jeg har valgt å ikke gå mer inn på dette - da mitt poeng har vært å vise at tiåret var mer for partiet enn uheldige koblinger til til de nasjonalistiske strømninger.