Kristelig Forvirring Party.

Debatten går høyt i KrF etter Inger Lise Hansens utspill. Partiet har vært, er og skal være en alliert for Senterpartiet i viktige saker. Jeg ønsker i utgangspunktet KrF alt godt.

Jeg tror ikke KrFs utfordringer handler om verken syn på Israel, homofile eller EU. Jeg tror det handler om plassering i det politiske landskapet. Og i det spørsmålet kan jeg ikke se at det er noe skille mellom Dagfinn Høybråten og Inger Lise Hansen. Begge virker å ønske at KrFs vei til makten skal gå gjennom FrP og Høyre.

Men er et linjeskifte mulig for KrF i de "store sakene"? Selv om det er en viss aksept for en "modernisering" av KrFs politikk blant partiets ledere, må vi huske på hvem KrFs grunnfjell er. Det er eldre folk som er kristne. Menn som aldri har laget en middag i hele sitt liv og kvinner som kan lage både vaffelkaker, lefse og sju slag til jul uten en eneste oppskrift. Grunnfjellet er lite engasjert i den daglige politikkutformingen, men vil våkne om noen forsøker å rokke ved fundamentet i partiet.

Dagfinn Høybråten har gjort KrF til et nokså humørløst og utydelig parti. Inger Lise Hansens ideer er ikke forenelige med partiets fundament. Hansen er også sjanseløs rett og slett fordi hun er den hun er.

Her er mitt tips til KrF: Velg Hareide til partileder. Orienter dere mot de rødgrønne. Moderniser retorikken. Gå mot felles ekteskapslov og abort, men fokuser på andre saker i det offentlige ordskiftet. Et verdiperspektiv på politikken - der man setter forvaltertanken og internasjonal solidartitet fremfor kortsiktig velstandsøkning i Norge. Og da sier det seg selv at samarbeid med Erna Solberg og Siv Jensen er håpløst for KrF.

Jeg ser frem til den dagen Knut Arild Hareide sier høyt fra sin plass i stortingssalen: Kor er eg? Og vi kan svare: Du er heime no.

Jeg ønsker mine venner i KrF lykke til med debatten fremover. Og velkommen hjem.